Loading

Barn, traumer og traume-sensitivitet Mange barn og ungdommer har opplevelser som gjør dem redde, krenker dem eller får dem til å føle seg hjelpeløse.

Ordet traume betyr skade eller sår. Svært mange mennesker har hatt opplevelser som har vært skadelige, har fått dem til å frykte for livet eller krenket dem dypt. Slike hendelser omtales ofte som psykologiske traumer.

Traumer

Når vi snakker om psykologisk traume, mener vi en type hendelse som kan føre til psykiske skader som plager den berørte i ettertid.

Det finnes mange forskjellige definisjoner av traumatiske hendelser, men felles for de fleste er at traumer:

  1. Kommer plutselig, er ukontrollerte og overveldende
  2. Vekker som regel en ekstrem følelse av hjelpeløshet og redsel
  3. Er ofte en trussel mot liv og helse
  4. Kan føre til at du blir alvorlig skadet
  5. Rammer andre slik at du blir vitne til alvorlig overgrep eller andres lidelse eller død
Barndoms-traumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utvikling. Dette gjelder alt fra selvbildebygging, sosialisering og vennskap — til læring på skolen.

Barndomstraumer

Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv
Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene
  • Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før.
  • Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker.
  • Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på.
  • Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser».
  • Potensielt traumatiserende hendelser kan være: seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer og/eller krigs- og flyktningrelaterte opplevelser.
  • Også noen typer mobbing på skolen kan ha traumatiserende virkninger.
  • Kronisk sykdom med mye smerter og skremmende sykehusopplevelser kan også føre til traumatisering.
Traumatiske hendelser er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi, og føre til vedvarende opplevelse av fare og hjelpeløshet

Hvordan traumatisering kan komme til uttrykk i ulike aldersgrupper

Barndoms-traumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utviklingsprosesser.

Symptomene kan vise seg på ulike måter avhengig av barnets alder.

Mange symptomer som man typisk ser hos barn etter traumer, er normale for barn i noen aldre, slik som:

  • søvnvansker hos spedbarn
  • liten evne til oppmerksomhet og sinneutbrudd hos små barn
  • desto yngre barnet er; jo mindre spesifikke kan symptomene være
  • studier har vist at tidlig og alvorlig stress kan påvirke hjernens utvikling negativt
  • det er viktig å vite at hjernen påvirkes hele tiden av våre erfaringer, og at den er flink til å reparere seg
  • det viktigste er at barn som lever i skadelige miljøer oppdages og kommer i trygge omgivelser hvor de kan få hjelp til å komme i et godt utviklingsspor
  • for spedbarn og førskolebarn har separasjonsangst, fobisk angst, raseriutbrudd, sengevæting, hyperaktivitet og søvnvansker blitt rapportert etter traumer
  • barn kan gå tilbake i utvikling, og for eksempel plutselig ville sove i foreldrenes seng eller nekte å leke alene
  • barn kan ha vansker med å regulere følelser
  • følelsen av utrygghet kan utfordre evnen til å knytte seg til andre, særlig hvis betydningsfulle voksne, av ulike grunner, ikke kan hjelpe dem med å forstå og fortolke følelser

Hvilke tegn kan vi se etter?

For barn i barneskolealder kan man se tegn på atferdsvansker og opposisjonell atferd, hyperaktivitet og sosiale vansker. De kan virke overdrevent opptatt av egen og andres sikkerhet og virke engstelige.

Eldre barn kan reflektere mer over sine egne handlinger og ansvar. De kan derfor oppleve mer skam og skyld enn yngre barn. De kan rapportere om fysiske helseplager, for eksempel magevondt og hodepine, og rapportere om konsentrasjonsvansker og nedsatt læringsevne.

I ungdomstiden er identitet, vennskap og løsrivelse fra foreldre særlig utfordrende. Traumatiserende erfaringer kan påvirke disse utviklingsprosessene.

Ungdommer kan være særlig opptatt av ikke å bli oppfattet som annerledes og velge å trekke seg tilbake fra venner og familie. Etter alvorlige hendelser som f. eks. dødsfall og katastrofer, kan de utvikle separasjons-angst, og dette kan forstyrre dere utvikling mot selvstendighet.

Det kan oppstå skolevansker, og mange utvikler hevntanker og endringer i oppfatningen om verden som forutsigbar, og mennesker som gode, noe som øker følelsen av utrygghet.

Barn og ungdom kan altså utvikle alvorlige emosjonelle-, sosiale- og psykologiske vansker etter traumatiske hendelser. De kan utvikle depresjon, atferdsvansker, psykoser, rus-avhengighet, spiseforstyrrelser og symptomer på posttraumatisk stress diagnose (PTSD).

Vanlige plager

Følelser som tristhet, sinne, redsel eller skam og skyld kan bli veldig sterke og oppleves som overveldende. Samtidig opplever mange at det er vanskelig å gjenkjenne og ha kontakt med sine følelser.

Vansker i relasjoner til andre mennesker

Mange synes det er vanskelig å stole på andre og de unngår derfor nære relasjoner med andre. Samtidig kan de kjenne seg avhengig av andre og være redde for å være alene.

Negativt selvbilde og sterk skyldfølelse

Etter traumatiske hendelser er det vanlig å ha tanker om at det var ens egen skyld. Mange tenker også at de er et dårlig menneske, at de er annerledes alle andre, eller at det de har opplevd har ødelagt dem for alltid.

Bevissthetsforandringer

Mange kan oppleve at de føler seg numne, fjerne fra omverdenen og at omgivelsene føles fremmede. De kan ha problemer med hukommelsen og ha vanskeligheter med å konsentrer seg.

Kroppslige plager

Stressreaksjonene under og etter traumatiske hendelser innebærer sterke kroppslige reaksjoner. Dette kan medføre kroppslige plager i ettertid. Mange har smerter eller anspenthet i kroppen som ikke har en klar medisinsk årsak. Samtidig vet vi at mennesker som har opplevd traumatiske hendelser har økt sannsynlighet for å bli rammet av fysiologiske sykdommer, noe som gjør det svært viktig at de kroppslige plagene utredes grundig av lege.

Posttraumatisk stressdiagnose (PTSD)

Symptomene som ofte viser seg etter traumatiske hendelser, og som knytter seg til PTSD er: gjenopplevelse, unngåelse, negative endringer i tenking og humør, og endring i aktivering

Gjenopplevelse

Omfatter påtrengende minner, repetisjonslek, skremmende drømmer, dissosiative reaksjoner (flashbacks), intense eller vedvarende ubehagelige følelser i situasjoner som minner om hendelsen, og fysiologisk reaksjoner i møte med påminnere. For barn kan gjenopplevelser skje i form av lek.

Unngåelse

Handler om aktivt å unngå «indre» traumepåminnere som traumerelaterte tanker og følelser eller «ytre» traumepåminnere som mennesker, steder, aktiviteter og situasjoner som minner om det som har hendt.

Negative endringer i tanker og humør

Vansker med å huske viktige aspekter ved hendelsen(e); vedvarende negative antakelser om seg selv eller verden; vedvarende negative traumerelaterte følelser som redsel, anger, skyld og skam; tydelig minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av fremmedgjorthet; vedvarende innskrenket følelsesliv.

Endring i aktivering og reaktivitet

Endring i aktivering og reaktivitet som begynte eller ble forverret etter hendelsen(e):

  • irritabilitet eller aggressiv atferd
  • selv-destruktiv eller skjødesløs atferd
  • årvåkenhet
  • skvettenhet
  • konsentrasjonsvansker
  • søvnvansker.

Hvem befinner seg i risiko-sonen?

Det er en rekke risikofaktorer som kan si noe om hvem som utvikler vansker eller ikke. Risikofaktorene er:

  • hendelsens alvorlighetsgrad
  • den involverte sin personlighet
  • tidligere vansker/traumer

Å ha vært utsatt for flere traumer, spesielt i kombinasjon med omsorgssvikt — øker risikoen for symptomutvikling.

Hva kan være til hjelp?

Det ser ut til at tiden etter en hendelse, og hvordan man blir møtt av og ivaretatt av andre, kan ha en enorm betydning for barnets videre utvikling, og kan være helsefremmende.

Etter at mange norske barn og familier ble rammet i Tsunami-katastrofen i Thailand i 2004, så vi for eksempel at de aller fleste klarte seg bra, og vesentlig bedre enn de som ble værende igjen i rammede områder.

En forklaring kan være at hendelsen vakte:

  • positive responser fra omgivelsene
  • innebar lite skam
  • barna kunne komme tilbake til gode sosiale strukturer som: barnehage, skole, fritidsaktiviteter m.m.

Dette gjorde at mange kunne gjenoppta normale aktiviteter nokså raskt. Når hendelser innebærer tap av menneskeliv, vil imidlertid alltid pårørende være i en særstilling, siden mange sorgprosesser kan ta tid og føre til alvorlig funksjons-tap, også for barn.

Faktorer som hemmer hjelp

God sosial støtte er viktig for mennesker som har opplevd tap eller traumatiserende hendelser. Men det å oppleve at en har god sosial støtte er ikke til hjelp om man ikke tar den i bruk. Det kan derfor være nyttig å kjenne til mulige barrièrer mot å ta imot hjelp.

Etter massakren på Utøya i 2011, ble disse barrièrene hos overlevende studert. De fleste opplevde stor støtte, men en del rapporterte om at de vegret seg for å ta i bruk støtten fordi:

  • De var redd for at andre var lei av å høre om det
  • De tenkte at andre hadde nok med seg selv og de ikke ville belaste dem
  • De ville ikke at andre skulle tro at de var opphengt i det
  • De forventet ikke at de som ikke hadde vært der, kunne forstå dem
For foreldre, venner, lærere, og terapeuter eller andre som forsøker å hjelpe til etter traumatiserende situasjoner, kan det være nyttig å vite at noen vegrer seg for å ta imot hjelp, og at du som er hjelper utforsker hvordan denne vegringen kan overvinnes.

Livet etterpå

Reaksjoner og plager etter traumatiske hendelser

I den første tiden er det mye omgivelsene kan gjøre for å forebygge senere vansker. Det er viktig at hjelpen tilpasses slik at den ikke forstyrrer, men heller støtter opp om den «naturlige helingsprosessen», som de fleste mennesker gjennomgår.

Seks mål som kan være helsefremmende

Hjelperens strategier i den akutte fasen bør ha som formål å bidra til seks overordnede mål:

  • Å sørge for trygghet
  • Skape ro
  • Legge til rette for god sosial kontakt med andre
  • Legge til rette for mestring
  • Formidle håp
  • Behandling hvis problemene fortsetter

For noen vil slik tidlig støtte ikke være nok til å hindre at vansker utvikler seg, og de vil trenge psykoterapi. Det er i dag mange metoder som det er forsket på, og som kan vise til gode behandlingsresultater . Felles for de fleste av disse er at de bygger på en grundig vurdering av barnets vansker, ressurser og utvikling.

Intervensjonen tilpasses barnets og familiens problematikk. Kjernekomponentene som ser ut til å gå igjen i de fleste kunnskapsbaserte metodene er:

  • Gi barnet og familien god informasjon om traumer og sammenhengen mellom det som har hendt og barnets vansker
  • Å arbeide med å forstå og redusere barnets og familiens stressreaksjoner og plager
  • Å hjelpe til å forbedre følelsesregulering og håndtering av redsel, angst og sinne
  • Å styrke mestring og opprettholde hensiktsmessige hverdagsrutiner
  • Å snakke om det som har hendt og endre uhensiktsmessige tanker
  • Arbeide med sorg- og tapsopplevelser
  • Jobbe sammen med foreldre med å forsterke foreldreferdigheter
  • Å sørge for sikkerhet og trene på å gjenkjenne og håndtere risikosituasjoner

Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)

En modell som inneholder disse komponentene er traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT). En norsk studie har vist at barn som mottar denne behandlingen får raskere bedring av sine plager enn de som mottar ordinær terapi. Også foreldre opplever metoden som hjelpsom.

TF-CBT er bygget opp av ni komponenter som kan deles inn i tre faser.

Først en fase med stabilisering og ferdighetstrening, bestående av de fire komponentene psykoedukasjon, avspenning/stressmestring, affektregulering og kognitiv mestring. Deretter følger en bearbeidingfase med de to komponentene traumenarrativ og kognitiv prosessering.

Til slutt gjennomføres en avsluttende konsolideringsfase med de tre komponentene in vivo eksponering (ved behov), deling av traumenarrativ og styrking av fremtidig sikkerhet og utvikling. Foreldrearbeidet foregår parallelt gjennom hele behandlingsforløpet (se figur), og ofte vil også samarbeid med skole og nettverk skje parallelt.

På bakgrunn av resultatene skal TF-CBT tilbys i Helsevern for barn og ungdommer over hele landet. Mer enn 200 terapeuter og over halvparten av landets BUP-er for foreløpig med i dette arbeidet. Oversikter over hvilke BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk) tilbyr denne behandlingen kan fås på nkvts.no.

Traume-sensitiv omsorg

Traume-sensitiv omsorg tar utgangspunkt i hvordan krenkelser og psykologiske traumer påvirker barns utvikling og deres daglige måte å fungere på.

Avhengig av type, alvorlighetsgrad, varighet og tidspunkt, vil slike utviklings-traumer kunne påvirke alle forhold ved et barns utvikling; biologisk, emosjonelt, kognitivt og sosialt.

«Traumebevisst omsorg» (TBO) er en verdiforankret tilnærming til barn og unges livsproblemer, og er anerkjent internasjonalt. Modellen gir mulighet for mer utviklende måter å møte barn og unge i krise på (Bath, 2009; Perry 2006).

TBO er en forståelses-ramme som tar høyde for barn og unges livsbetingelser, med spesiell vekt på opplevelser i tidlig barndom og barnets eget perspektiv av et levd liv.

1. TRYGGHET

Trygghet, relasjon og følelsesregulering er tre sentrale grunnpilarer for utviklingsfremmende omsorg for traumatiserte barn.

Kjerneopplevelsen til barn og unge som har vært utsatt for traumer, er at de ofte føler seg utrygge (Bath, 2008; 2015).

Å arbeide med trygghet innebærer at omsorgspersonene må skape et miljø som gir fysisk, emosjonell, relasjonell og kulturell trygghet. Omsorgspersonene må være forutsigbare, tilgjengelige, ærlige og sensitive.

Med trygghet menes «opplevd trygghet», som ikke nødvendigvis er det samme som fysisk trygghet.

Opplevelse av trygghet blir det absolutt viktigste fokusområdet for omsorgspersonene i møtet med barnet. Dette er begrunnet i moderne hjerneforskning, som viser at traumatiserte barn ofte har et hypersensitivt nervesystem, hvor «alarmen» går konstant, og på tidspunkt og i situasjoner som kan virke uforståelige for de som står rundt.

Utviklingsteoretikere som Abraham Maslow, Erik Erikson og John Bowlby mente at opplevelsen av trygghet er et grunnleggende behov hos barn. Maslow  rangerte det som et av de primære overlevelsesbehov, mens Erikson la vekt på at den første ”psykososiale” krisen for alle barn er etablering av tillit.

Tillit er basert på en følelse av trygghet. Bowlby la vekt på at den viktigste funksjonen i tilknytning-adferden (attachment), hos spedbarn, er f. eks. når de holder deg rundt fingeren, smiler, babler, søker blikk o.l. Dette er sidestilt med å søke trygghet.

Alarmen går

Når alarmen går, og barnet ikke finner forståelse i sine omgivelser, sprøytes stresshormoner inn i blodbanen, og barnet mister kontakt med den delen av hjernen som frembringer fornuft og refleksjon. Barnet går ut av sitt toleransevindu, og atferden barnet viser kan oppfattes som uforståelig eller urimelig (Perry, 2006). Når barnet er overaktivert, (eller underaktivert) er det lite mulighet for utvikling og læring av nye atferdsmønstre.

Den utfordrende atferden mange traumatiserte barn og unge viser, vil kunne vekke kontrollerende og straffende reaksjoner hos de voksne rundt. Disse reaksjonene bør for all del unngås, og et fokus på det positive og det som barnet mestrer bør være overordnet. Å gi håp skaper trygghet.

James Anglin (2002) peker på at positive reaksjoner og tilbakemeldinger ofte i seg selv skaper trygge miljøer for de traumatiserte barna. Utfordringen blir å møte smerten som ligger under atferden, uten å skape ny smerte ved straffende og kontrollerende reaksjoner.

2. RELASJON

Opplevelsen av trygghet henger nøye sammen med den neste pilaren; Relasjon.

I relasjonsarbeid er også: tilknytning et svært sentralt begrep. Traumeutsatte barn har ofte lært å forbinde voksne med vonde følelser. Dette fører ofte til at de møter voksne med:

mistenksomhet, unnvikelse, uvennlighet og skepsis

I møte med traumatiserte barn, med ofte svært krevende atferd, er dette ofte en stor utfordring.

Hjernen vår er utstyrt med speilnevroner (Hart, 2008). Disse imiterer barnets følelser. De gangene et barn møter oss med sinne, er det en naturlig refleksreaksjon å besvare dette med å bli sint tilbake. Samtidig er dette svært lite hensiktsmessig.

Å søke barnets perspektiv

Omsorgspersoner rundt barnet må opptre:

med respekt for barnet, være anerkjennende og sensitive mot barnet, og være oppmerksomme og reflekterende i mot egne reaksjoner

Dette skjer i vanlige familier ved at omsorgspersonene som er rundt barnet, opptrer trøstende og beroligende, med justert stemmebruk, kroppsholdning og berøring.

Ved å trøste, ta barnet på fanget, fysisk stoppe barnet i aggressive handlinger, og bekrefte og forstå hvorfor de emosjonelle reaksjonene kommer:

«Du ble redd for hunden, den er jo litt stor og litt voldsom, men den er bare ivrig, det er ikke farlig, skal vi klappe den?»

Barnet lærer at å legge følelser og reaksjoner inn i dagliglivet er naturlig, og ikke farlig i seg selv.

«Det må være en vond opplevelse å føle at vi er mer glad i lillesøster enn i deg»
«Jeg skjønner at det er en vond følelse å ha»

Det blir dermed en primæroppgave for omsorgspersonene å samregulere barnets følelser. i samspill med barnet.

Straff og korrigering

Det motsatte av samregulering ville vært å korrigere eller straffe barnet fordi det bruker banneord og/eller formidler sin sjalusi på en urimelig måte.

3. FØLELSES-REGULERING

Små barn har i utgangspunktet ikke mulighet til å regulere sine følelser; å regulere sine egne følelser er en lært, ikke medfødt evne.

Videre lærer de at de forskjellige følelsene har et navn, og at de kan kjennes igjen. Denne treningen gjør også at barnet blir godt kjent med seg selv, og avkoder seg selv og sine reaksjoner mot andre.

Før barn har en integrert forståelse av hvordan følelser skal fortolkes, vil omsorgspersonene hjelpe dem ved og samregulere/co-regulere følelsene. Barn som har opplevd repeterte traumer i tidlig alder har i stor grad, liten mulighet til å regulere egne følelser.

Forståelse og holdning i forhold til barnet er viktig for å kunne gi reguleringsstøtte. Samtidig innebærer denne forståelsen en målrettet holdning i forhold til de hjernesystemene som er påvirket av den tidlige traumatiske påvirkningen disse barna har hatt.

Omsorgspersonene regulerer barna akkurat som om vi justerer termostaten på en ovn.

Sam-regulering (co-regulering)

Vi kan dessverre ikke fjerne barnas opplevelser av frykt, savn, avvisning eller skam. Dog kan vi være en god hjelp på veien, ved å være en regulator for de uhåndterlige følelsene, inntil de er i stand til å regulere seg selv.

Samregulering av følelser innebærer å møte barnet på følelsen som ligger under atferds-uttrykket. Når barnet uttrykker sjalusi på en aggressiv og utagerende måte, vil en samregulering innebære å møte barnet med full fotståelse ved å ta barneperspektivet.

Ved å bruke barnas egne ord og begreper på deres adferd, hjelper du de langt på vei.

«nå ble du jammen sint...»
«jeg ser at du er redd...»

Toleransevinduet

Toleransevinduet er en beskrivelse av når "styrmannen" er tilstede. Når barnet er utenfor sitt toleransevindu har det ikke kontakt med "styrmannen", med andre ord; barnet er ikke tilgjengelig eller mottakelig for fornuft, og styres av de smertefulle erfaringene som ligger lagret i maskinrommet. Det blir en sentral utfordring for omsorgspersoner å forsøke å holde barnet i toleransevinduet, siden det er da læring og utvikling kan finne sted.

Barnets hjerne opplever en krise, og blir regjert av sjalusi og redsel for å bli forlatt eller miste kjærlighet. Disse impulsene kommer fra barnets impulsivitet, de er ikke styrt av fornuft, og kommer nettopp fordi barnet ikke har nok evne til å kontrollere følelser.

Når barnet opplever kriser og uhåndterlige situasjoner kommer det ut av toleransevinduet, og er da ikke tilgjengelig for fornufts-basert irettesetting.

Over tid vil reguleringsarbeid med barn gjøre at de lærer at de får trøst og forståelse, når de blir overveldet av følelser, og slik vil de lettere bli i stand til å ta inn over seg denne selvkontrollen.

Time-in

Alle som har sett TV-programmer som «Supernanny», vil være kjent med begrepet «Time-out».

Dette innebærer at barnet blir tatt ut av situasjonen, og må f.eks. være på rommet sitt alene i 10 minutter.

Traumesensitivitet vil være svært forsiktig med en slik strategi som verktøy mot et komplekst/traumatisert barn, og anbefaler heller det motsatte: «Time-in»

Dette innebærer at omsorgspersonen tar en pause i det hen holder på med, med mål om samvær med barnet. Et eksempel kan være i en leksesituasjon hvor barnet blir oppgitt, frustrert og utagerende.

Time-in innebærer da at omsorgsgiver f.eks. sier:

«Nå ser jeg at du er sliten og oppgitt. Vi går sammen inn på kjøkkenet og drikker en god og varm kopp med Oboy, og koser oss litt»

Budskapet til barnet er at omsorgsgiveren ser barnets frustrasjon over manglende mestring - forstår barnets nederlagsopplevelse - og hjelper barnet med ved å gi en følelse om at «vi er sammen om dette».

Egenskaper å se etter hos barnet.

Barnehusene

Statens Barnehus er et tilbud til barn og ungdom som kan ha vært utsatt for, eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, der det foreligger en politianmeldelse. Tilbudet er også for voksne med en psykisk utviklingshemming.

Statens Barnehus gir også råd og veiledning til privatpersoner og offentlige instanser i anonyme saker som er uavklarte.

Tilrettelagt avhør

Politiets oppgave er å avhøre barn, ungdom og voksne med psykisk utviklingshemming på Statens Barnehus. Det gjøres opptak av samtalen med lyd og bilde som overføres til et annet rom der en avhørsleder, advokater og andre fagpersoner hører på. Dette kalles et tilrettelagt avhør.

Veiledning og råd

Alle Statens Barnehus tilbyr råd og veiledning ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep. Det kan variere hvordan dette tilbudet er utformet. Noen har egne konsultasjonsteam, andre tilbyr fortrinnsvis råd og veiledning anonymt per telefon.

Oppfølging og behandling

Ansatte har mye kompetanse og erfaring innen psykisk helse og barnevern. Vi tilbyr støtte til barn og foresatte/følgeperson underveis og i etterkant av avhør. Vi kan vurdere behov for og tilby oppfølging eller behandling. Samarbeid med eller hjelp til å kontakte andre instanser tilbys når aktuelt.

Medisinsk undersøkelse

En kroppslig undersøkelse bør gjøres når man mistenker at barn eller ungdom kan ha vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Dette tilbys gjennom Statens Barnehus og gjøres av erfarne leger og sykepleiere med spesialkompetanse og erfaring.

Barne- og ungdoms-psykiatrisk poliklinikk (BUP)

BUP er et spesialisthelsetjenestetilbud til barn mellom 0-18 år. De tilbyr utredning, diagnostisering og behandling av barnepsykiatriske symptomer og tilstander. Du må få henvisning til BUP fra lege eller barnevernleder, bortsett fra ved øyeblikkelig hjelp.

Kognitiv terapi for barn og unge

Grunntanken i kognitiv terapi er at tanker, følelser og handlinger påvirker hverandre. Fokuset i denne behandlingsmetoden er at terapeuten og pasienten ser nærmere på innholdet i tankene og tester ut nye måter å tenke om og møte problemene på. Forskning har dokumentert at kognitiv terapi har hjulpet mange til å få kontroll over problemene sine.

Depresjon hos barn og unge

Depresjon hos barn og unge kjennetegnes av tristhet og/eller at barnet eller ungdommen er irritable det meste av dagen, nesten hver dag i minst 14 dager sammenhengende. Det er også vanlig at de mister interessen for aktiviteter de likte før.

Depresjon kan være mild, moderat eller alvorlig, og alvorlighetsgraden vurderes ut fra hvor mange av tegnene på depresjon som barnet eller ungdommen opplever, samt hvor mye tegnene på depresjon virker inn på deltakelse i hverdagslivet.

Det kan være tegn på depresjon dersom barn eller ungdom trekker seg tilbake fra kontakt med andre på skolen eller på fritiden, deltar mindre i aktiviteter eller gjøremål, og har lite energi.

For å avgjøre hvor alvorlig dette er og planlegge behandlingen, er det viktig å kartlegge hvilke trekk som følger depresjonen. Hva som vektlegges mest avhenger av alderen. Søvnvansker, redusert eller økt matlyst, kroppslige plager (magesmerter, hodepine), og konsentrasjonsvansker er vanlige ledsagende trekk i alle aldersgrupper.

Dersom du som barn lever i stor fare eller blir utsatt for vold eller overgrep, kan ikke psykiske plager behandles. Da er det viktigste at du kommer i sikkerhet.

Kilder

Les også:

Created By
Bolek Adam Gleichgewicht Aleksandersson
Appreciate

Credits:

Created with images by Joseph Gonzalez - "untitled image" • Tadeusz Lakota - "untitled image" • Pezibear - "human child girl" • Mandyme27 - "scream child girl" • Pexels - "art black black-and-white" • Luke Pennystan - "untitled image" • Anemone123 - "desperate sad depressed" • Myriams-Fotos - "boy child sad" • MI PHAM - "untitled image" • neildodhia - "mother daughter family" • luiskarlos74 - "police peru lima" • Pexels - "active adolescent affection" • langll - "sisters girls summer" • sasint - "children splash asia" • 1494202 - "children happy siblings" • Hanson Lu - "untitled image" • evekolor - "kids sad girl umbrella" • Bessi - "girl sad worried"

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a copyright violation, please follow the DMCA section in the Terms of Use.