Loading

Til døden skiller dem ad

Fattigdom tvinger kvinner fra Øst-Europa til å forlate barn og barnebarn i hjemlandet for å ta vare på italienske eldre. De redder Italias eldreomsorg, men risikerer egen helse og ødelagte familieforhold.

Saken ble skrevet før koronapandemien rammet Italia.

«Hjelp! Å, gud! Hjelp!»

Ada (88) klynker. Hun ligger godt innpakket i en høyt hevet sykehusseng som har erstattet den vanlige sengen hjemme hos henne i Bologna, nord-øst i Italia. Den gamle gjentar bønnen mens raske skritt nærmer seg gjennom korridoren.

Halyna (59) entrer rommet med en varmeflaske i den ene hånda og mobilen i den andre. Hun avslutter samtalen med datteren hjemme i Ukraina og løfter dyna for å plassere varmeflasken under føttene til 88-åringen.

«Jeg var redd du hadde forlatt meg», hvisker Ada.

Halyna stryker henne over kinnet, bøyer seg fram og kysser den bleke panna:

«Jeg er alltid her sammen med deg, skatt. Du husker hva jeg har lovet? Jeg skal følge deg helt til reisens slutt.»

Halyna.

Ingen privatsfære. Halyna arbeider som såkalt badante hos Ada, det vil si assistent for en hjemmeboende person som ikke er selvhjulpen. Arbeidsoppgavene for en badante spenner fra husarbeid til omfattende pleie av alvorlig syke personer. Noen arbeider på timebasis, andre bor hjemme hos den eldre.

Betegnelsen badante kommer fra det italienske verbet badare, som betyr å ta seg av eller ha omsorg for. Ordet inntok det italienske språket for fullt på slutten av 1990-tallet og ble offisielt registrert som nyord i 2002. Enkelte foretrekker å bruke yrkestittelen familieassistent, men badante dominerer fortsatt dagligtalen.

Halyna på sitt værelse.

Halyna bor hjemme hos Ada. Der har hun en seng og en kommode til tingene sine. Hun steller, kler på, lager mat, vasker hus, ringer legen og gir medisiner. Ada har gradvis blitt avhengig av rullestol, og siden bygården mangler heis kommer de seg ikke lenger ut på egenhånd.

Halyna er tilstede for den gamle 24 timer i døgnet, seks dager i uka. Søndager har hun fri, går til messe i den ortodokse kirken og møter kvinner fra hjemlandet. Siden de fleste bor på arbeidsplassen, må de dra ut for å få seg en pause, og øst-europeiske kvinner møtes gjerne i en park på fridagen. Hjemme i leiligheten bytter de to døtrene til Ada på å ta seg av moren. Den gamle opplever at omsorg fungerer bedre enn piller.

«Når jeg har Halyna i nærheten, føler jeg meg bedre. Jeg savner henne når hun har fri,» sier Ada.

Halyna i folkedrakt på fest i den ukrainske kirken i Bologna.

Europas eldste. Italia har 60,3 millioner innbyggere. Av dem er 14 millioner over 65 år, 2,2 millioner har rundet 85 år og 800.000 fylt 90. Ingen andre europeiske land har høyere gjennomsnittsalder eller flere hundreåringer enn Italia.

Mens den norske velferdsstaten ideelt sett garanterer for hjelpen vi trenger i gjennom livet, er velferd tradisjonelt sett knyttet til familien, og spesielt kvinnene, i Italia. Besteforeldre passer barnebarn. Sykehjem blir ofte assosiert med ensomhet, og det å være forlatt av familien, og eldreomsorg er så godt som fraværende i politikken. Ettersom italienske kvinner har inntatt arbeidsmarkedet, har arbeids- og omsorgsoppgaver i hjemmet blitt delegert til andre.

Soverommet til Ada. Arbeidsplassen til Halyna.

865.000 personer arbeider i dag med kontrakt som assistenter i italienske hjem, men med svart arbeid inkludert, er antallet estimert til to millioner. 80 prosent er immigranter, og halvparten kommer fra et øst-europeisk land, i hovedsak Romania, Ukraina og Moldova. Ni av ti er kvinner.

65 prosent av kontraktene blir inngått direkte mellom familie og badante uten fordyrende mellomledd. Mange badanter har en karriere bak seg i hjemlandet, men sjeldent relevant arbeidserfaring eller utdanning innenfor geriatri.

Arbeidsgiverforeningen Domina anbefaler en minstelønn på 953 euro i måneden for ufaglærte badanter som bor på arbeidsplassen og arbeider 54 timer i uka. Tilsammen bruker italienerne 6,7 milliarder kroner i året på å lønne ansatte i sine hjem.

Leder av enhet for eldre og funksjonshemmede i Bologna, Massimo Zucchini, forteller at metningen av eldre i landets sjuende største by aldri har vært høyere, men kommunen har kun kontakt med 35 prosent av eldre som ikke er selvhjulpne. Det store flertallet har familie eller andre former for nettverk som ivaretar deres behov. Uten badanter ville eldreomsorgen kollapset, bekrefter han.

Ordliste for nyankommet, anonym badante.

Ble gjeldsoffer. Ada hadde en stor M for Mussolini på skoleuniformen. Halyna hadde hodet til Lenin. De har begge vært skreddere og fant umiddelbart tonen da Halyna flyttet inn for ett år siden. Da hadde hun allerede arbeidet 10 år som badante i Italia, og Ada ble hennes fjerde arbeidsgiver. Fra å ikke kunne et ord italiensk ved ankomst, gjør hun seg nå godt forstått.

«Under sovjettiden manglet vi frihet, men livet var stabilt. Jeg fulgte forventningene fra samfunnet; giftet meg tidlig, fikk to barn og arbeidet hardt. I ferien tok vi med oss barna på telttur i nærheten og stekte poteter på bålet om kvelden. Der og da tenkte jeg at bedre kan man ikke ha det!»

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, ble de økonomiske forholdene i Ukraina vanskelige. Landet ble deretter kraftig rammet av finanskrisen i 2008.

«Jeg endte opp med stor gjeld og måtte dra til Italia for å greie å betale tilbake. Mannen min fikk jobb som bygningsarbeider i Tyskland, men døde kort tid etter. Nå jobber jeg for at barna og barnebarna mine skal ha det de trenger.»

Halyna.

«Italia-syndromet». Halyna kom til Italia med minibuss, turistvisum i veska og sommersandaler på føttene. Da den første snøen falt, hadde hun ikke råd til å kjøpe seg vintersko. Datteren til mannen hun jobbet for ga henne et par gamle støvletter etter faren. Nå er gjelda betalt, og hjemme i Ukraina har hun et skap fullt av elegante sko som hun har tatt med fra Italia.

«Hver gang jeg kommer tilbake til landsbyen hvor jeg vokste opp er det som om sjelen min vil sprenges! Ada er et godt menneske, men det er tungt å arbeide som badante. Fysisk og psykisk. Jeg kan ikke forlate Ada. Hun er hjelpeløs uten meg, og jeg har ansvaret for henne døgnet rundt. Jeg er et sterkt menneske, men over tid er det tøft å leve så nært innpå sykdom, lidelse og død, og samtidig være så langt fra dine nærmeste.»

I følge sosiolog Francesca Vianello viser studier at 63 prosent av kvinnene som arbeider som badanter lider av angst og depresjon. De som bor sammen med den hjelpetrengende rammes hyppigere enn de som bor utenfor arbeidsplassen, men det er isolasjonen som har størst negativ innvirkning, ikke selve arbeidet. Fra psykiatriske institusjoner i Ukraina og Romania er det også rapportert om kvinner som blir innlagt med samme symptomer etter å ha arbeidet som badante i Italia, en tilstand som har blitt kalt «Italia-syndromet».

Kirkekaffe i den ukrainske kirken i Bologna.

Forlot barna i Moldova. Tilstrømningen av eks-sovjetere til Italia tiltok for alvor rundt årtusenskiftet, og nå bor for eksempel 235.000 ukrainere og 128.000 moldovere lovlig i Italia. Henholdsvis 80 og 68 prosent er kvinner.

Det har utviklet seg et omfattende rutenett for busstrafikk mellom en rekke italienske byer og destinasjoner i Øst-Europa. Selv om lavprisfly har overtatt en stor del av persontransporten, er bussene fortsatt det foretrukne og rimeligste alternativet for å sende varer.

«Jeg sender pasta, parmesan, olje, klær og alt annet som det er vanskelig å få tak i av god kvalitet i hjemme,» forklarer Olga (32).

Hun kommer fra Moldova, Europas fattigste land og er badante på femte året hos Oriano (88), eller bestefar som hun kaller ham. Ektemannen og sønnene på åtte og seks år bor i hjemlandet.

«Første gang jeg kom hjem fra Italia var den eldste sønnen min redd for meg. Jeg måtte lokke ham til meg med sjokolade.»

Olga med familie.

Det mørke blikket blir blankt. 50.000 moldovske barn har som hennes én eller begge foreldrene i utlandet og vokser opp hos familie eller venner. I nabolandet Romania er tilsvarende tall 350.000.

«Moren min døde da jeg var åtte. Faren min reiste til Moskva for å forsørge brødrene mine og meg. Jeg vokste opp uten omsorg og hadde aldri trodd jeg skulle forlate mine egne barn, men hva skal vi gjøre når det ikke er arbeid å få hjemme?»

Olga og Oriano.

Ødelegger ekteskap. Olga flyttet inn da kona til Oriano ble alvorlig syk og pleiet henne helt til det siste. Oriano klarer seg for det meste selv, men Olga har full oversikt over hva slags mat han tåler og passer på at midjemålet holder seg stabilt. Hun vet til enhver tid hvor det lønner seg å handle matvarer, sørger for at han har nystrøkne klær og får i seg medisiner til riktig tid, men aller viktigst for en sosial fyr som Oriano: Selskapet. Det har aldri streifet ham å søke om hjelp fra det offentlige:

«Familien betyr alt. Svigerforeldrene mine bodde hos oss da de ble gamle. Vi flyttet hit for å komme nærmere sønnen vår og passe datteren hans da hun var liten. Begge barna mine hjelper meg så mye de kan, men er i full jobb. Olga har blitt som et barnebarn for meg. Hun er rett og slett uerstattelig,» sier 88-åringen.

Olga og Oriano.

Hver formiddag tar Olga i tillegg på seg vaskejobber i blokka. Om ettermiddagen arbeider hun hos en eldre kvinne i nabolaget, men alle måltider og kvelder tilbringer hun sammen med Oriano. På fridagen tar hun gjerne ekstraoppdrag, så det sosiale nettverket er svært begrenset. Mobilen har hun alltid i nærheten, og ektemannen er stadig på tråden.

«Jeg har sett mange ekteskap gå i oppløsning i Moldova, ofte på grunn av sjalusi og alkohol. Mennene tror konene lever det søte liv i Italia, og noen finner seg en ny mann, men de fleste av oss jobber hardt for å gi barna våre en framtid. Min drøm er å hente familien hit, slik at barna mine kan gå på skole her, og mannen min kan skaffe seg en jobb.»

Olga steller negler.

Mobil-mormor. Da Olha (59) ankom Italia i 2000 tilbrakte hun de tre første nettene under åpen himmel. Først etter seks uker fikk hun kjøpt seg et telefonkort for å ringe hjem til døtrene, men det gikk to år før hun så dem igjen. Hun hadde ikke oppholdstillatelse og gikk glipp av både farens begravelse og bryllupet til datteren for å beholde jobben. Nå er hun enke, har fire barnebarn i Ukraina og jobber som badante hos Lucio (99).

Olha og Lucio.

«Barnebarna mine kaller meg mobil-mormor. Vi sees jo mest gjennom skjermen. Jeg savner dem, men det er bedre at de vokser opp uten bestemor enn mor. Internett har gjort kommunikasjonen med dem hjemme lettere, men kan aldri erstatte samtaler ansikt til ansikt. Jeg har vært heldig med arbeidsgiverne mine her i Italia, og Lucio er en gentleman. Han er typen som fortsatt reiser seg for damene på bussen til byen,» skryter Olha.

Olha og barnebarnet.

Hun har akkurat kommet tilbake fra markedet hvor hun kjøpte en hettegenser på bestilling fra barnebarnet på 16. Lucio rusler rundt i leiligheten, men Olha ber ham sette seg i godstolen og kobler han til nesekateteret fra oksygenkolben.

«I starten sendte jeg hele lønna hjem. Jeg kjøpte meg ikke en is engang, men etter hvert har jeg begynt å unne meg ting som å gå ut og spise pizza. Jeg tror ikke de yngre generasjonene forstår hvordan vi har ofret oss for at de skulle få et bedre liv. Jeg er redd vi har skapt en bortskjemt generasjon. De er hvert fall ikke like arbeidsvillige som oss.»

Olha i kirken.

Gjennomsnittsalderen blant badanter er stigende, og tilstrømningen av yrkesgruppen fra Ukraina og Moldova har flatet ut de siste årene. Kombinasjonen av lave fødselstall og stigende levealder tilsier imidlertid at andelen eldre i befolkningen bare vil øke framover, og sosiolog Martina Cvajner understreker at Italia ikke vil klare seg uten badanter.

«De siste årene har det kommet flere innvandrere fra Afrika sør for Sahara, men det gjenstår å se om disse vil få innpass i italienske hjem på samme måte. Enhver som har en badante burde være svært takknemlig. De forlater egne familier for å følge våre gamle til døden. Det er opp til oss å sørge for at de har gode arbeidsforhold og tilgang til psykologisk bistand ved behov. Vi skylder dem en stor takk!»

Ada og Halyna.

Uviss avskjed. Halyna ringer for å avlyse vår neste avtale. Ada har vært innlagt på sykehus, og familien har bestemt at den gamle med badante skal flytte hjem til den ene av døtrene.

«Før var jeg sjefen i huset. Nå bor jeg sammen med datteren til Ada, mannen hennes og datteren deres på 16. Ada er dårlig. For litt siden trodde vi det gikk mot slutten, men så kom hun seg igjen. Du husker hvordan hun stadig ba meg forsikre henne om at jeg ikke skulle forlate henne? Nå gjør hun det enda mer. Det ligger ikke i min personlighet å bryte løfter. Så jeg holder ut, men det er hardt. Hun er sliten. Jeg er sliten. Dette er jo ikke et uendelig arbeidsforhold, men vi vet aldri når det er over.»

Ada og Lucio er fiktive navn.