Siste dag Februarsola strekker seg over fasaden på St. Halvardshjemmet og lirker noen striper av varme over de kalde fakta.

Foto: Torstein Ihle. Tekst: Øivind A. Monn-Iversen. 

Oslo kommune sto overfor en situasjon der 17 sykehjem var klassifisert som uegnet bygningsmessig.St. Halvardshjemmet, drevet av Kirkens Bymisjon, var ett av dem.

Nå er Post 3 tom. Hele hjemmet er tomt. Tømt. Ingen tøfler som subber i gangene. Ingen snorkelyder bak halvåpne dører. Ingensamtaler fra fellesstuen. Ingen duft av måltider. Ingen kaffetrakter som surkler. Ingen som trekker i alarmen. Ingen overraskelsesbesøk bak høye blomsterbuketter. Ingen latter. Ingen som klimprer på pianoet. Ingen storøyde oldebarn. Ingen pårørende som lenger kan krysse av på skjemaer som forteller kommunen at de har en mamma eller en pappa på byens beste sykehjem. Ingen ansatte som stikker innom på fridagene sine.

– Det er en klokke borti gangen der. Jeg hadde ikke en anelse om at den tikket, sier en sykepleier og smiler med vemod i ansiktet.

Sistemann

Rolv er sistemann ut fra Post 3. Han sitter og ser på hopprenn mens stillheten sniker seg inn i TV-stuen. Til slutt er det bare han og en høyrøstet kommentator og sistemann igjen på toppen. Akkurat som Rolv.

– Jeg har hatt det fint her. Betjeningen er bra, det er god mat, bra kost, sier Rolv og smiler forsiktig. Han kan fortelle om et langt yrkesliv i NSB. Om gode kollegaer.

– Jeg ble fullmektig, sier Rolv.

Så er det hans tur. En lyd man aldri hadde hørt på andre dager enn denne, forteller ham at heisen venter. Rolv passerer noen uoppredde senger. Noen friske blomster. Noen skruer etter familiebilder. Flytteesker med nummer og navn.

– Jeg vil bare si ha det til deg, Rolv. Nå står det en bil utenfor som tar deg med til Ullerntunet. Så kommer jeg bort dit i morgen. Lykke til, sier sykepleier Siri og gir Rolv en varm klem.

– Det blir fint det, sier Rolv.

En kortpustet dag

En drøy time senere setter avdelingssykepleier Sol Gangsaas seg ned i en sofa. Man ser at hun har smilt og grått. Preget av en kortpustet dag.

– Det er den rareste dagen i mitt liv.

Hun oppfordret de ansatte til å prøve å gråte minst mulig. Det klarte de. Lenge. Helt til den siste maxitaxien svingte opp St. Halvards gate og ut av syne, og vintervinden plutselig tok tak i de tynne uniformene. Da blandet tårer og sminke seg i en saus det gamle bygget ikke hadde opplevd maken til siden det lå en sjokoladefabrikk der fram til 1925.

– Det har vært en prosess det har vært tungt å være en del av. Men det har vært lærerikt. Og det har vært vakkert. Man kjenner hvor glad man er i hverandre, sier Sol.

Hun forteller om det sterke felleskapet på tvers av behovene for å være der. Om dem som bodde der og dem som jobbet der. Om ildsjelene med omsorgen i ryggmargen, som fikk gamle mennesker uten språk eller forutsetninger for å fortelle, til å uttrykke seg. Om takhøyden og varmen.

– Da Moussa skulle handle middag på vei hjem fra jobb en dag, kjøpte han med seg en deodorant til Odd, fordi han visste Odd trengte en ny. Som du skjønner: Moussa jobbet der. Odd bodde er.

Kalde fakta

Sol forstår ikke begrunnelsen for å legge ned St. Halvardshjemmet.

– Ja, det er et gammelt bygg, men hva er problemet? Her er de så mye sjel i veggene, så mange verdier. Man må ikke ha toalett på alle rom for å trives.

Beboerne har heller ikke skjønt det. At kalde fakta skal overstyre den varme virkeligheten.

– Skal de bare flytte oss? De kan vel ikke bare stenge? Det er reaksjonene som har gått igjen, forteller Sol.

Sykepleier Hanne Sørli har tatt plass ved siden av Sol i sofaen. Hun snakker om det store paradokset de siste ukene. Hun har knapt følt seg så genuin som sykepleier som i tiden før arbeidsplassen hennes ble tømt for både beboere og pleiere.

– Etter hvert som folk har forsvunnet, har jeg fått mer tid til dem som er igjen, sier hun.

Maja Tangnes er også sykepleier. Hun er preget av sorgen ved å gi slipp på så mange, nydelige gamle sjeler.

– Det har vært hjerteskjærende å se gamle mennesker du er så glad i, bli tatt bort. Det er sånn det føles. Hadde personalgruppen blitt med, hadde det blitt noe helt annet, sier Maja.

– Heldigvis kommer de til gode mennesker, sier Maja.

St. Halvardshjemmet

  • Den gamle sjokoladefabrikken "Peik" ble bygget om til "hjem for eldre" i 1926.
  • Siden midten av 90-taller har det vært drevet som sykehjem av Kirkens Bymisjon, helt frem til kontrakten med Oslo kommune gikk ut og beboerne flyttet ut i slutten av februar.
  • Kontrakten ble ikke fornyet på grunn av Oslo kommunes vedtak om å redusere antall sykehjemsplasser til fordel for andre boformer, og fordi bygningsmassen ved St. Halvardshjemmet er gammel. Lignende vedtak er gjort for flere andre sykehjem i byen.
  • St. Halvardshjemmet har i flere år blitt kåret til det beste sykehjemmet i Oslo av de pårørende.

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.