Loading

«I tjeneste for samfunnet». Del 1: 1871-1939. En fortelling om Haraldsplass Diakonale Stiftelse.

Feirer 100 års samfunnsinnsats

Haraldsplass Diakonale Stiftelse fylte 100 år i mai 2018. Jubileet markerte oppstarten av diakonisseutdanningen i 1918, men fortellingen omfatter også aktiviteter og hendelser tilbake til året 1871. Da kom nemlig de to første diakonissene til Bergen fra den nystartede diakonisseanstalten i hovedstaden. Et eget styre for arbeidet under navnet Bergen Diakonissehjem ble allerede stiftet i 1879. I 1906 startet den første kirurgiske klinikken opp.

Idag driver stiftelsen sykehus, samtalesenter og barnevern på Haraldsplass. Barnevernet har også et viktig fotfeste på Garnestangen. Stiftelsen er medeier i Solli DPS og har et voksende engasjement innen eldreomsorg. Diakonisseskolen er idag en del et landsomfattende høyskolesamarbeid gjennom VID vitenskapelige høgskole. Campus Bergen er under etablering på Haraldsplass og skal integreres med sykehuset og vil være en viktig del av den fremvoksende helseklyngen på Årstad. Foto: Arild Gilja.

Forberedelse og oppstart (1871-1940)

To diakonisser til Nordnes

Etableringen av Bergen Diakonissehjem regnes å være året 1918 da egen diakonisseutdanning startet opp, men diakonisseaktivitetene begynte nesten femti år tidligere. I 1871 kom nemlig de to første diakonissene til Bergen for å tilby pleie- og sykepleiertjenester. De to var blant de første utdannede diakonisser i Norge og kom fra Diakonisseanstalten i Kristiania som var blitt startet opp bare tre år tidligere. Et første diakonissehjem i Bergen ble stiftet to år senere ved Nykirken på Nordnes.

Bergen Diakonissehjem 1878

I 1878 ble det første styret for aktivitetene i Bergen etablert og fikk navnet Bergen Diakonissehjem. Lokale krefter fikk med dette et større ansvar for drift og organisering av diakonissenes arbeid her i byen. Stiftelsen beholdt navnet helt frem til 2015. Foto: Nykirken 1870-årene, Universitetsbiblioteket i Bergen (UBB).

Kamp mot nød og fattigdom

På midten av attenhundretallet blomstret den sosiale virketrangen opp blant kristenfolket, særlig i de mer lavkirkelige miljøene. Diakonisseaktivitetene i hovedstaden falt sammen med andre tiltak som skulle bøte på den sosiale nøden som var mest utbredt i de største byene. Mye av nøden skyldtes den økte tilflyttingen til storbyene i kjølvannet av industrialiseringen som lokket med muligheter for arbeid i de fremvoksende nye industriene.

Til grunn for den kristne iveren lå en økende erkjennelse av at det var en plikt å hjelpe sin nødstilte neste, enten det var ut i fra et kristen-etisk barmhjertighetsperspektiv eller ønske om mer sosial rettferdighet, slik som den fremvoksende arbeiderbevegelsen kjempet for. Foto: Fisketorvet rundt 1900, UBB.

Bergen i 1880-årene

Byen opplevde store endringer i siste del av 1800-tallet. Industrialiseringen hadde tatt tak og omformet samfunnet på en grunnleggende måte. På Byfjorden var dampdrevne skip kommet i flertall, noe som skipsverftet innerst i Solheimsviken bidro til. Bank- og forsikringsselskaper vokste også frem, samt nyvinninger som gassverk og vannverk. Foto: Bergen 1880-årene, UBB.

Kjøper hus på Klosteret

Aktivitetene vokste og diakonissehjemmet holdt hus flere steder i sentrum de neste årene. I 1890 ble et større hus kjøpt på Klosteret. Satsingen skjedde i en periode med økonomisk krise og massearbeidsledighet. Mens kommunen drev nødsarbeid for å få flere hender i sving, økte Diakonissehjemmet arbeidet blant fattige, herunder drift av suppekjøkken. Fremover mot århundreskiftet ble arbeidet blant de fattigste opprettholdt, men i 1906 skulle det skje en viktig endring. Diakonissehjemmet sees helt til høyre i bildet. Foto: UBB.

Investerer i kirurgisk klinikk

Diakonissehjem og klinikk, Nordre Fosswinckelsgate 5.

I 1906 kjøpte Bergen Diakonissehjem en kirurgisk klinikk i Nordre Fosswinckelsgate på Nygårdshøyden. Diakonissehjemmet flyttet snart etter og etablerte seg i andre etasje i samme bygning. Dermed var man samlokalisert noen år fremover, noe som gjorde det daglige arbeidet mer effektivt. Styret var likevel betenkt over at nysatsingen reduserte arbeidet blant fattige og trengende i hjemmets regi. Fremover skjedde også en gradvis nedtrapping av diakonisseaktivitetene i regi av Bergen Diakonissehjem. Utviklingen førte til at hjemmet etter noen år ble lagt ned og innboet satt på lager. Diakonissene fra hovedstaden fortsatte imidlertid sitt arbeid blant fattige og pleietrengende direkte gjennom byens menigheter. Disse aktivitetene dannet i stor grad forløpet til hjemmesykepleien. Foto: Nygårdshøyden, ca 1900, UBB.

Starter diakonisseutdanning 1918

Vinterlig og vakkert var det å skue utover byen fra toppen av Christies gate på Nygårdshøyden i januar 1918. Aldri før og aldri siden har den hvite vinterdrakten kledd byen så tykt som det året og den måneden. Hele 75 cm snø dekket byens gater og tak. I denne mest snørike måneden noensinne, samlet styret seg på diakonissehjemmet nede i gaten til høyre for å ta den viktige beslutningen om å starte egen utdanning av diakonisser. Byens og Vestlandets behov for sykepleiertjenester og diakonisser var større enn det Diakonisseanstalten i hovedstaden kunne sende. Foto: Øverst i Christiesgate januar 1918. Nordre Fosswinckelsgate krysser 50 meter lenger nede. UBB.

Nyheten fant også vei til Bergens Tidende, både som nyhetsoppslag og annonse.

Krig og epidemi i Europa

Men verden der ute bød på lite idyll. I Europa var den ødeleggende verdenskrigen gått inn i sitt siste år og selv om Norge hadde erklært seg nøytral, var mange norske skip blitt senket og over 2000 nordmenn var blitt borte på havet. Revolusjonen brøt ut i Russland og her hjemme opplevde man økende konflikter i arbeidslivet og en revolusjonær strømning i arbeiderbevegelsen. Frykt og usikkerhet hersket og det var dyrtid i landet med tilhørende matrasjonering. Helse- og sykehustjenester var det derfor stort behov for og snart skulle den fryktede spanskesyken komme til byen.

Skolestart i mai 1918

De første elevene begynte i mai samme år og dermed var en lengre utdanning for seks unge piker startet opp. Som første forstanderinne hadde Regine Waage en sentral rolle i undervisning og drift av diakonissehjemmet. Søndag 7. mars 1926 ble en merkedag for den unge skolen og Bergen Diakonissehjem. Da ble nemlig de seks innviet som diakonisser, avbildet over sammen med forstanderinnen.

Spanskesyken

Utdanningen fikk et dramatisk avbrudd allerede samme høst. Byen opplevde nemlig en epidemisk utvikling av spanskesyken fra starten av september. For å koordinere byens innsats mot epidemien, ble diakonisseskolen stengt. I avisene ble det annonsert etter frivillige som sammen med diakonisser og elever kunne sendes til rammede hjem for å pleie syke. Innsatsen lyktes og epidemien kom under kontroll, men om lag femti mennesker døde bare i løpet av den verste uken i oktober. Etter en tid kunne skolen starte opp igjen for det påbegynte kullet og de neste årene skulle nye kull tas opp årlig. De avfotograferte er pasienter og diakonisser på den kirurgiske klinikken.

Åpner klinikk nummer to

I 1921 ble enda en kirurgisk klinikk åpnet rett ved siden av i Olav Kyrresgate 57.

Et Internasjonalt fellesskap

Det unge diakonissehuset ble allerede fra starten del av et internasjonalt fellesskap. Årlig reiste forstanderskap og et utvalg diakonisser til konferanser som diakonissehusene i Norden skiftet på å holde. I forbindelse med oppstarten i 1918, fikk den unge diakonisseskolen i Bergen også besøk fra flere av de nordiske diakonissehusene. Bildet viser forstandere og forstanderinner fra Norden som er samlet til den årlige konferansen som i 1928 ble holdt i København. I midten fremme sees forstanderinne Regine Louise Waage. Bak henne, i bakerste rekke, står forstander Ragnar Tolnæs og styreleder Ole C. Iversen.

Investerer i tro under Ulriken

Styre og forstanderskap forsto tidlig at elevene burde få praksis i et mer helhetlig sykehusmiljø enn det fasilitetene i sentrum kunne tilby. De to klinikkene utførte kirurgiske inngrep, men det var også behov for praktisk opplæring i et indremedisinsk miljø. Men hvordan skulle man skaffe penger til å bygge et sykehus og hvor skulle det skje? Pengeinnsamling blant byens bemidlede var den gang den mest aktuelle måten å skaffe finansiering på. Spørsmålet om lokalisering ble først løst da ledelsen i 1926, festet blikket på en spennende eiendom oppunder Ulriken, nemlig gården Haraldsplass. Eiendommen tilhørte kjøpmann J. A. Mohns familie som anvendte den til feriested. Mohn ønsket å selge selge eiendommen til diakonissehjemmet og den avgjørende investeringen ble gjennomført. Kildene forteller at handelen ble gjennomført 17. mai det året.

Forstanderinnen skal ha spilt en viktig rolle i å få dette til. I en visjon skal hun ha sett hvordan det kunne bli der oppe når søstre, leger og pasienter fikk tatt i bruk den store og praktfulle eiendommen som var en av de aller siste i den størrelsen som hadde så sentrumsnær beliggenhet.

Men det skulle gå mange år før drømmen om et nytt sykehus ble til virkelighet. Et byggefond ble etablert som gradvis vokste de neste årene. Også organisasjonen ble større og antall utdannede diakonisser økte, noe som både sykehus og andre samfunnsinstitusjoner fikk nytte av, både i Bergen og på Vestlandet ellers.

Økonomi og drift i en annen tid

Det økonomiske grunnlaget for drift av klinikkene og skolen var annerledes den gang. Viktige inntektskilder var pengegaver og egenbetaling fra pasienter som hadde råd til det. Etter hvert kom det på plass et offentlig finansiert kurpengesystem der sykehus og klinikker fikk betalt etter antall liggedøgn. Men investeringer i nybygg og utstyr måtte i hovedsak finansieres på privat basis. Bildet viser operasjonssalen på klinikken i Nordre Fosswinckelsgate 5.

Drømmen om et moderne sykehus

Ut på tredvetallet var byggefondet blitt såpass stort at planleggingen kunne gå inn i siste fase. På Haraldsplass skulle det nå bygges et topp moderne sykehusanlegg med skole. Ved byggestart i 1937 var fondet kommet opp i over en halv million kroner. Totalkostnaden var imidlertid beregnet til 1,1 millioner kroner, men nå kom Livsforsikringsselskapet Hygea og Bergens Sparebank til bords med de resterende pengene i lån. De fikk også god sikkerhet i eiendommene på Nygårdshøyden.

Etter tegning fremstilt av en av diakonissene som var med.

Før første spadetak reiste forstanderskap og søstre opp til Haraldsplass for å innvie tomten: «Oppe på byggeplassen var nybyggets grunnplan avmerket med røde papirlykter. Så vandret vi inn i fremtiden! Vi gikk gjennom «sykehus» og «søsterhjem», i gjennom kjeller og stuer. Vi så inn gjennom vinduer som engang skulde komme og var allerede hjemme. Det var en betagende stemning i den varme, stille høstkvelden. Så kom vi til hjørnet av det nye søsterhjemmet, der hvor kapellet skulle ligge. Søstrene stillet sig i en halvsirkel i lyset av papirlyktene, og forstanderinnen gikk frem og tok det første spadestikk, mens vi sang ...»

Krigsskyer over Europa

Bybrannen i 1916 la det meste av sentrum i aske. Foto: UBB.

Men virkeligheten skulle endre planene på en dramatisk måte. Året etter skulle nemlig krigen bryte ut i Europa på ny. Mens krigen eskalerte på det europeiske kontinentet fra september 1939, rådde fortsatt freden og håpet om at krigens vinder ikke skulle nå hit. Minnene om ødeleggelsene under bybrannen i 1916 var fortsatt sterke hos mange og de skremmende rapportene fra slagmarkene gjorde folk med rette urolige.

Slutt del 1: 1871-1939

Created By
Skrift&bilde AS Gilja
Appreciate

Credits:

Arild Gilja

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.