KYSTKULTUR Bud Museum: Kystfort & Kystkultur

Bud Museum består av to deler:

Ergan Kystfort, som er et krigshistorisk museum fra andre verdenskrig. Anlegget er et tysk krigsfort som er restaurert. Fortet ble bygget på Ergan i perioden 1941-1945 og omfatter anlegg i fjell med operasjonsrom, kommandosentral og forlegningsrom, Her er våpen, utrustning og tekniske installasjoner samt personlig utstyr. Utstillingen berører også de lokale krigsbegivenhetene og hvordan det var å leve i Bud under krigen.

Kystkulturutstillingen viser livet langs kysten fra steinalder frem til i dag med utbyggingen av Ormen Lange som et høydepunkt. I to etasjer viser vi fiskeværet Buds historie og nyere kulturhistorie i regionen, undervannsarkeologi fra Hustadvika med vrakfunn og gassproduksjonen fra Ormen Lange.

Fiskeværet Bud – kort historikk

15-1600-tallet: Bud var det største handelsstedet mellom Bergen og Trondheim. Det siste riksmøtet i Norge ble holdt her i 1533 under ledelse av erkebiskop Olav Engelbrektsson. I dag er Bud fortsatt et aktivt og sjarmerende fiskevær med flere gode fiskerestauranter – men har ingen bystatus eller tilnærmet posisjon som det hadde på den tiden. Gerhard Schønning skriver i Reise giennom Nordmør frå 1773: Bud har tilforn været et af de største Fiskevær i Norge, hvor 4-500 Baade have ligget for at fiske. Denne omtalen speglar ein munnleg tradisjon om ei tidlegare stordomstid i fiskeværet, som er nemnt første gang i 1520.

Vikingtiden. I 1993 ble det gjort en arkeologisk registrering på Bud av Møre og Romsdal fylkeskommune. En dateringsprøve tyder på aktivitet omkring år 900 e.kr. Prøven ble tatt fra hoggflis og barkebiter. Hoggflis kan tyde på byggeaktivitet og barkbitene har trolig sammenheng med barking (impregnering) av garn, tau eller segl på stedet. Dette kan tyde på at Bud var et fiskevær alt i vikingtida.

Fjærmannstradisjon. Det er lite trolig at der var bofaste folk ute på Bud alt i vikingtiden. Men sporene av folk kan knyttes til en fjærmannstradisjon, fjordbønder som dro på sesongfiske. Jordbruk ute på Bud kan det ikke ha vært på den tiden, en fastboende fiskerbosetting ville ha vært avhengig av å bytte til seg jordbruksprodukt mot fisk. Dette skjedde trolig først senere utover i middelalderen, når det ble mer faste økonomiske relasjoner. Særlig da Hanseatene sitt behov for å bytte fisk mot korn noe senere.

Fast bosetting fra 1500. Gjennom skriftlige kilder og det sparsomme arkeologiske materialet fra før middelalderen kan man foreløpig ikke se fast bosettingen lenger tilbake enn 1500-talet. Men fra 1500-1600-tallet har det trolig vært ca. 150 fastboende på Bud. Staden har vært et senter for handel, fiske og som kirkested. Ei mengde potteskår av etter reformatorisk type viser dette.

Kirkested. Bud eller Budar er nevnt som kirkested i skriftlige kilder første gang fra 1589. Den første kirka var en stavkirke som brant ned ved et lynnedslag i 1709. De fleste stavkirkene i Norge ble bygd i høymiddelalderen fram mot ca. 1350. Skikken med bygging av stavkirker sluttet ca. 1500. En kan derfor gå ut fra at kirka i alle fall var 100 år eldre enn nevnt i kjelden fra 1589. Så lenge det ikke er funne spor etter stavkirka vil det ikke være mulig å datere den.

Riksmøtet i 1533

Etter svartedauen i 1349, og påfølgende år med uår og ekstremt kalde vintre, var Norges befolkning blitt mer enn halvert og landet fra fattig og avkreftet. I 1380 tok dronning Margrethe på vegne av sin sønn, Olav VI Håkonsen, makten i Norge. I unionsavtalen av 1450 ble det bestemt at det norske og danske riksråd i fellesskap skulle velge konge. Men danskene gikk bort fra bestemmelsene i unionsavtalen. De avsatte kong Christian og valgte Fredrik 1. til ny konge i Danmark-Norge, uten at det norske riksrådet hadde fått anledning til å uttale seg. Danskene besluttet at Norge skulle tvinges til å godta Fredrik 1. som ny konge. Fredrik 1. tok makten i Norge uten håndfesting og uten å spørre det norske riksrådet. Dette var et klart brudd på unionsavtalen av 1450.

Fredrik 1

Fredrik 1. gjorde flere klostere om til verdslige len, og på de viktigste norske slottene satte han dansker til å herske. I strid med riksrådet gav Fredrik 1. lutherske predikanter frihet til å forkynne sin lære i Danmark. Den ny lære fikk også innpass i Norge, og de kirkelige tjenestemenn følte sin stilling truet. Lybeckerene herjet langs norksekysten, plyndret og hogde ned skog.

Olav Engelbreksson

Slik var stillingen da Olav Engelbreksson i 1523 ble valgt til erkebiskop i Norge. "Norge ligger nu under Danmarks herredømme. Danskene krever ikke bare lovlige og tlige avgifter, men fører med seg til Danmark at det som duger til noe, fordi de mener at deres makt blir mere varig når undersåttene svekkes. De dyder som sømmer seg en fyrste, som skal være far for sitt land, er forsvunnet, bare herskerens overmot står igjenn. Høvdinger som ikke lenger har folkets kjærlighet, sikrer sin stilling gjennom urett og vold. Dette er blitt Norges skjebne." Disse uttalelsene forteller litt om Erkebiskop Olavs syn på Norges stiling i unionen.

Erkebiskop Engelbrektsson ga i klare ordelag uttrykk for at det eneste som kunne redde Norge var nyreising av det norske forsvar, både til sjøs og til lands, og at bøndene måtte dyrke mer rug, hvete og humle for å gjøre landet uavhengig av korn og øl, som var grunnlaget for hanseatenes maktstilling i Norge. Erkebiskopen så forfall samme hvor han snudde seg, og han skjønte at hvis Norge skulle kunne reise seg igjenn, trengtes det gode skoler og skikkelig opprustning. Men danskestyret hindret dette, da de mente at et svakt land lettere underkastet seg de danske herskere.

Dette var stillingen da kong Fredrik 1. døde. Når kongen døde, hadde erkebiskopen som formann i riksrådet den øverste makten i landet. På dette grunnlaget kalte han sammen til riksmåte i Bud 15. august 1533, for at riksrådet blandt annet skulle formulere de norske krav til håndfesting ved et nytt kongevalg. De innfløkte politiske forhold gjorde det nødvendig at flere saker enn kongevalg måtte avgjøres og at flere ennmedlemmene av riksrådet måtte innkalles. Det var en strid det aldri før hadde vært maken til i Norge, og enda mer et nederlag det aldri før hadde vært maken til. Det norske riket ble revet i stykker, kirkene plyndret og nedrevet. Erkebiskopen hadde uten tvil den fulle forståelse for at nå gjaldt det ikke bare hans kirkes være eller ikke være, men også den siste rest av Norges selvstendighet. Forholdene i Bud under riksmøtet. Et par hundre mann med utsendinger og i tillegg tjenere og skysskarer, er det regnet med, var i Bud under Riksmøtet. Så det gikk nok med en del mat og drikke skulle en tro.Man må regne med at folk strømmet til Bud fra menge plasser, og de kom både sjøveien og landeveien.

Båter og redskap

Torsk og sild. Gjennom historien har torsk og sild vært de viktigste fiskeriene, både som mat og eksportvare. De dannet grunnlaget for vår kystkultur og verdiskapning. Sjeldent har begge fiskeriene sviktet samtidig så de ble en slags forsikring.

Med nye båter og redskap kunne kystsamfunnen fiske for handel. Overgangen fra stokkbåter til større og mer avanserte båter startet for mellom 1500 og 2000 år siden. Vikingene hadde teknologi til å bygge store handels- og krigsskip. Den nye båten var klinkbygd, hadde kjøl og var utstyrt med seil og årer. Vikingene mestret både trearbeidet og utvinning og smiing av jern til båtsøm. Resultatet ble gode, solide og vakre båter. Litt etter litt ble de større og mer spesialiserte, enten det var for fiske, fangst eller transport. Kravellteknikken med kraftige spant og glatt kledning var vanlig.. Motoriseringen av fiskeflåten og skrog av jern var den neste store revolusjon. Det skjedde på 1800 og 1900 tallet. Over tid utviklet fiskeriene seg fra enkle håndredskap og småskalafiske til garn, nøter og trål som åpnet for massefangst og stor eksport.

Torskegarna strekker seg. I middelalderen skjøt norsk handel og eksport fart, særlig av tørrfisk, tran, skinn og vadmel. De tyske hanseatene stod i spissen for fiskehandelen som økte i sterkt omfang. Behovet for å utvikle fiskeredskapene var til stede, både med tanke på materialbruk, størrelser og effektivitet. For torskegarnet skjedde dette på 1600-tallet. Dermed fikk kystnæringene og særlig torskefiskeriene et oppsving. Garna ble større og ikke minst lengre, de ble skjøtt sammen i garnlenker. Båtene måtte bli større også, og de såkalte torskegarnsbåtene kom i bruk med et mannskap på 6-8 mann. Garna var laget hjemme, for hånd, og i hovedsak av hamp. De var tunge i bruk og krevde mye vedlikehold, med barking minst en gang i året. Bøting skjedde jevnlig. Det skulle gå lang tid før bomull og kunstfiber kom i bruk.

Garn, et evighetsarbeide. Binding og bøting av fiskegarn var hjemmearbeid for gamlekara og ungguttene. Hvert fiskeri hadde ulike garn. Torskegarn, sildegarn, flyndregarn og mange andre. Binding av nye garn og bøting av gamle var et «evighetsarbeid» som forgikk kontinuerlig. Særlig intenst var det likevel foran de viktigste sesongfiskeriene. Bomull var et stort fremskritt da det avløste hamp og nesle i garn og nøter utover 1800 –tallet. I tillegg til garnbøting hørte tørking og barking med til det arbeidskrevende vedlikeholdet. Kork ble brukt som fløyt og i motsatt ende: Gråstein, støpt sement eller keramisk stein som søkker

Klippfisk

Klippfisk. Sløying av fisken var viktig for å få riktig kvalitet – spesialkniver ble brukt til dette arbeidet. Til tørking av klippfisken brukte de naturen. Hvert berg ble dekket. Bergene ble renset for lyng, vasket og gjort klar til fisketørking. Etter fangst og sløying ble fisken salet. Når fisket var slutt og den kalde og tørre nordavinden kom på våren, var det perfekte forhold for tørking på berga. Fisken var på forhånd salta. Den beste kvaliteten gikk sørover. Behandlingen fisken får etter at den er kommet opp fra havet, avgjør kvaliteten på den ferdige salta og tørka klippfisken. Skrei og torsk var best, men sei, lange og brosme var også brukt til klippfisk. Sluttproduktet skulle være lysest mulig i fiskekjøttet. De viktigste kvalitetene var: Superior ekstra, Superior, Imperial, Universal og Popular. Det beste utgangspunktet var levende fisk om bord i båten, til forskjell fra fisk som hadde stått i garn. Det var viktig at den fikk blødd og at den ble flekket og saltet så raskt som mulig etter at den var fisket. Den ble lagret for å bli saltmoden, og så vasket og saltet igjen. Dermed var den klar for tørking ute på svaberga eller som nå, innendørs ved hjelp av elektrisitet. Tørking var viktig. Både for mye og for lite sol var et problem. Arbeidet på klippfiskberga var sesongarbeid om våren, typisk kvinne- og barnearbeid, men ledet av en mannlig fisketørker. Hver kveld ble fisken samlet og lagt i «la»- dekket med presenning og store trelokk på toppen. Etter 1-2 måneder, litt avhengig av været i tørketida, var klippfisken ferdig. Nå var det tid for lagring inne i de store bryggene i påvente av eksport.

Tørrfisk

Tørrfisk. Fisken kunne også tørke på Fiskehjell, tørkestillas for usaltet fisk, særlig torsk, sei, hyse, lange og brosme, til fremstilling av tørrfisk. Den eldre og alminneligste form bærer fisken på tynne granspirer, råved, anbrakt horisontalt og i samme høyde (2–3 m) over marka. En nyere, mindre plasskrevende form, pyramidehjellen (fiskehesjer), har form av et hustak hvis møne ligger 6–8 m over grunnen. Fisken henger her på stålstenger, som er spent vannrett i to takflater.. Tørrfisk er altså usaltet fisk som er naturlig tørket av sol og vind på hjell eller (mer sjeldent) tørket i egne tørkerier. Å tørke mat er verdens eldste kjente konserveringsmetode, og tørket fisk er holdbar i årevis. Metoden er også billig, arbeidet kan gjøres av fiskeren selv og den gjør fisken enklere å transportere til markedet. Tørking av fisk er gammelt i Norge, ordet «torsk» kommer av det gammelnorske turskr som betyr turrfiskr (tørrfisk).. Det er for det meste torsk som brukes til tørrfisk, andre fiskeslag som for eksempel sei, hyse, brosme og lange brukes i mindre grad. I løpet av århundrene er det utviklet flere varianter av tørket fisk, for eksempel boknafisk og klippfisk. Klippfisk (saltet) og boknafisk (ikke saltet) er tørket fisk, og klippfisken er dessuten presset, mens produksjon av tørrfisk utelukkende er basert på sol og vind. (Forskjellene er så store at det ikke går an å si at klippfisk er en variant av tørrfisk. Derimot er både klippfisk og tørrfisk tørket fisk). I middelalderen var salt en kostbar vare. Salting av fisk ble først for alvor aktuelt på 1700-tallet, da man fikk tilgang til billig salt fra Syd-Europa. Tørrfisk og klippfisk kan igjen videreforedles til lutefisk.

Baccalao

Bacalhau de Norvega. I tidligere tider het det at en portugisisk brud måtte være i stand til å lage en rett klippfisk for hver av dagene i året. Det er uten tvil i Portugal, middelhavslandene, Karibia og i Sør-Amerika vi finner den store og varierte matkulturen for klippfisk. At vi i Norge i gjennomsnitt spiser 1 kilo klippfisk per person, mens folk i Spania spiser 5 kilo, sier sitt. Eksport av klippfisk er fremdeles viktig. Mens Kristiansund var den historiske klippfiskhovedstaden i Møre og Romsdal, skiper Ålesund ut det meste av den norske klippfisken i dag. Noen drømmer seg ennå tilbake til livet på bergene og smaken av soltørket fisk. Men veies kostnader, er det ikke noe alternativ til å tørke elektrisk. Kunstig tørking ble mer og mer vanlig fra 1940-50 tallet.

Feskarbonden

Folk ved havet har alltid tilpasset seg naturens ressurser. Fiskebåter og fiskeredskaper ble forbedret for å gjøre arbeidet tryggere og mer effektivt. Oppfinnsomhet har gjort det mulig å utnytte nye ressurser, og å bruke de tradisjonelle på en bedre måte.

Satt på spissen kan vi si at kystkulturen hadde sin base i bondekulturen. Gard med husdyrhold og et større eller mindre jordbruk var hjørnesteinen også på kysten. Kystkultur var å kombinere: Jordbruk og fiske med innslag av sjøfart, handel, handverk, husflid til ulik tid på ulike steder langs leia. Fisket var viktig- særlig heldige var områder som hadde innsig av både torsk og sild. Det var som ei forsikring. Sjelden sviktet begge samtidig.

Tang og aske

Til og med jordbruk var avhengig av marine ressurser. Både tang og tare var viktig gjødsel i åkrene. Sild kunne brukes til det samme. Tang og tare i varmt vann kunne være for til husdyra. Enda et eksempel på ressursutnyttelse var brenning av tare for å lage tareaske.

Mangesysleri. Typisk for arbeidslivet i kyst Norge før andre verdenskrig var mangesyssleri. Fiskerbonden og familien utnyttet mange ressurser for livets opphold. Sjøbruket kunne gi torsk, sild, sei og laks. Man fisket hummer og krabbe, sanket egg og dun og skar tare. På land dyrket man potet, produserte for, høstet havre og bygg og skar torv. I tillegg kom handverk og husflid. Mannen i huset kunne være bygningsarbeider, båtbygger, skomaker, los og tranbrenner. For å få til alt dette, arbeidet gjerne hele familien fra morgen til kveld og natt, særlig i sommerhalvåret. Sommernattsarbeidet var et begrep.

Kjerringa var bonden. Ressursene ble nyttet etter tur i løpet av arbeidsåret. Vi snakker om onner på land; våronn, slåttonn, og torvonn. Og så var det sesonger i fiskeriene. Laksefisket var på forsommeren, sommersildfiske på ettersommeren, torskefiske om vinteren og så videre. Kystjordbruket var et såkalt «kjerringjordbruk». Kvinnene styrte garden. De tok ansvar for alt innearbeid, mat og det sosiale, husdyra og jordbruket. I tillegg tok de tak i fiskeforedlingen i sesongene. Mannfolk dreiv sjøen, det var det som var prestisje. Barn, eldre av begge kjønn, måtte trå til der det var behov, både på sjø og land sammen i tid. Dette krevde arbeidsdeling mellom kjønnene og mellom barn og voksne, noe som skiller kystkulturen fra den reine bondekulturen.

Iver Helt

Riksmøtet som var i Bud i 1533, viste at Bud var en sentral og viktig plass på Nord-vestlandskysten, både geografisk og økonomisk. På den tiden stod det en stavkirke i Bud som var annekskirke til Aukra prestegjeld. Fra 1542 fikk kirken i Bud egen kappelan og det er dokumentert at det har vært prest i Bud sammenhengende siden dette. Bygdefolket i Bud bygde hus til presten, og i 1644 flyttet Iver Helt inn i den første prestegarden, Ivergarden på Brendslen. Iver Helt har fått navnet sitt sterkt knyttet til Bud. Båter, veier og IOGT-losjen har ført navnet Iver Helt videre. I Bud kirke henger et maleri av Iver Helt. Han satte mange spor etter seg i fiskeværet på midten av 1600-tallet. Iver Helt var av ei velstående ætt på Nordmøre, og var trolig født på Smørholmen nord på Hustadvika. På maleriet står «ÆTATIS 38 ANNO 1650» , som betyr at bildet er malt i 1650 og at Iver da var 38 år gammel. Det vil si at han var født i 1612. Bud var på denne tida kapellani under Aukra prestegjeld. I 1644 døde kapellanen Hr. Hans Andersen, og Hr. Iver overtok både embetet og enka etter sin forgjenger. Iver Helt satt som kapellan fram til sin død i 1668 eller -69.

På 1640-tallet var det ikke egen prestegard i Bud, men kirka bygslet en plass i Bud som var eid av Hustad gard. Iver drev plassen og bygde opp hus, i det som ble hetende «Ivergarden». Husene lå like bak der spisestedet «Slipen» ligger i dag. Gardsbruket her var nok for lite for presten, som i tillegg bygslet den større nabogarden Bergset. På sine to garder hadde han i 1657 to hester, 20 kyr, 16 får og et svin. Hr. Iver var gift to ganger, først med Sofie (død 1646), og deretter med Maren Pedersdatter Stadel. Han hadde til sammen 8 barn, hvorav 7 i siste ekteskap. Både skriftlige kilder og muntlige overleveringer forteller at Bud på midten av 1600-tallet hadde en aktiv prest som må ha vært litt av en ledertype.

Ifølge folketradisjonen, skal han ha berget Bud fra å bli plyndret av svenske soldater, da Trøndelag og Romsdal en kort tid var en del av Sverige i 1658. Historia forteller at Hr. Iver sendte en mann som skulle være vegviser for svenskene. Mannen ledet soldatene til Herskaret nord for fjellet Skalten, men der lå Iver og ventet, bevæpnet med tre tønner sterkt øl. Svenskene tok godt for seg av ølet, og Iver fortalte at det ikke var bryet verdt å fare til Bud, der det bare var fattige, lusete fiskere. Han advarte dessuten mot en farlig veg som gikk over endelause myrer. Soldatene snudde, og slik ble fiskeværet spart for svenskenes herjinger. Etter dette karstykket fikk presten tilnavnet Iver Helt.

Bud Kirke

Kirken har flere ganger vært herjet av brann. På 1700 tallet vart kirken totalskadd og det måtte byggest en ny kirke. Peder Strøm var prest i Bud den gangen. Han var medlem av "Syvstjernen", en sammenslutning av pietistiske prester som prøvde å gjøre noe med umoralen i bygdene. Presten på Veøy, Thomas von Vesten, var lederen av denne gruppen. Sammen skrev prestene i "Syvstjernen" brev til kong Christian IV, hvor de bad om hjelp til å få bukt med de umoralske forholdene. Kongen ga et positivt svar, og i 1736 kom Christian VI til Bud og var med på høgmesse i kirken. Arbeidet med kirken startet i 1709 og var ferdig i 1717. Utsendet på kirken var noenlunde det samme som idag. En del av inventaret i kirka idag er fra den tiden. Brannen og restaureringer har endret noe på interiøret, men hovedintrykket er som i 1832. Kirkeklokkene er også gamle. Den ene er støpt om i 1819 i Trondheim, mens den minste er laget av Kristian Kristensen i Molde. Orgelet ble bygd om i forbindelse med restaureringen i 1967. Det ble gjort noe mindre og flyttet. Vestre orgelfabrikk i Ålesund har bygd og levert orgelet. Maleriene av kjøpmann Friis og frue er tidfestet til 1717. Disse har trolig fått plass i kirken fordi de har finansiert en del av byggingen. Løkkuppelen i tårnet er typisk for perioden 1820-30. Den vart satt på etter en brann i tårnet i 1832. Tidligere har det sansynligvis vært et spisst tårn på kirken. Kuppelen er spesiell og var i tidligere tider et landemerke på vei hjem. Under andre verdenskrig lå den i ildlinjen for tyskernes kanoner på Ergan Kystfort og ble tatt ned 4. november 1943. Kuppelen ble oppbevart på en låve og satt opp igjen etter krigen

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.