Loading

PANG! av MARIUS VON MAYENBURG

Kjære publikum

Etter en periode hvor mange av oss har vært altfor mye alene, kan det være deilig å komme sammen for å le. Kanskje er det akkurat nå når vi har blikket vendt innover, at vi kan behøve å vende det utover et par timer?

«Pang!» er en burlesk satire over vår egen tid, skrevet av en dramatiker som vil at vi skal se oss selv og hverandre med nytt blikk. Her sparkes det i alle retninger, og ingen kan føle seg trygge. Kanskje «Pang!» får oss til å tenke en gang til over hva vi vet og hva vi tror vi vet?

Velkommen skal du være!

Arne Nøst, Teatersjef Riksteatret

Når teater overgår virkeligheten

Si god dag til Rolf Pang, en manipulerende mann som har ett mål – å få kloden til å dreie rundt ham!

Av Trine Andersen

Forfatteren av Pang!, Marius von Mayenburg, sier at han skrev komedien som en allergisk reaksjon da Donald Trump ble president. En allergisk reaksjon mange nok har følt, og som bare har blitt sterkere og sterkere i takt med at Trumps løgner har blitt flere og flere og grovere og grovere.

- «Pang!» er en skarp satire. Den er satt sammen av mange elementer, nesten som en kabaret krydret med gjenkjennelige situasjoner. I arbeidet med dette stykket har vi hele tiden oppdaget nye ting og muligheter. Jeg tror alle kommer til å like noen biter i denne Twist-posen, sier regissør Peer Perez Øian.

Som i alle gode satirer sparkes det i alle retninger.

Rolf Pang er så selvsentrert at han tar livet av sin egen søster i mors liv. Det er ikke plass til andre enn ham. Han er det ultimate monster, men foreldrene mener at sønnen ikke kan gjøre noe galt – samme hvor voldelig han oppfører seg. Unnfallenheten får fatale følger.

- Foreldrene feiger ut, tar ikke ansvar. De velger å overse de mindre sympatiske trekkene ved sønnen og plasserer skylden andre steder. Andre som forsøker å sette grenser eller utfordre hans ego, møter Pang med verbale eller fysiske motangrep. Han er skamløs, narsissistisk, har ingen grenser, sier Øian.

Alt som skjer filmes der og da – og streames som et realityshow. Selv sin egen fødsel gjør Pang om til en pressekonferanse, slik politikerne bruker mediene og bruker teatrale grep for å manipulere oss. Det er også et stykke om hva som skjer når en familie nekter å se sannheten i øynene, når de nekter å erkjenne konflikter eller sette grenser. Maktkampen er gjenkjennelig, og er noe en kan le av eller riste på hodet av. Og hva er det egentlig greit å le av? Mayenburg utfordrer også det, sier Øian.

Selv har Mayenburg sagt at han blant annet vil sette søkelys på det han kaller «et underlig fenomen» - foreldre som blir så blinde for egne barns feil, at det hele utvikler seg til en konkurranse i å framstille sine barn som spesielle eller begavede. At en gutt kan gå når han er ti måneder gammel, betyr ikke at han kommer til å bli en Mozart, påpeker dramatikeren.

Parallellen mellom familie og politikk er tydelig i «Pang!». Hva er det som gjør at vi plasserer menn som Trump, Putin, Erdoğan eller Orbán på maktens tinde?

-Dette er menn som hele tiden tøyer strikken, som tester grenser for hva de kan komme unna med – akkurat som en unge i trassalderen. Det er den åpenbare speilingen Mayenburg gjør i dette stykket. Han lar oss spore utviklingen i en trassalder som aldri går over, som aldri møter den rette type motstand, sier Øian.

Regissøren gleder seg over at Riksteatret kan reise rundt i landet og invitere publikum til å oppleve teater sammen.

-Jeg føler meg privilegert som har fått anledning til å jobbe sammen med seks kjempefine skuespillere, og få være med å skape noe som kan være med å gi mennesker et sårt tiltrengt pusterom. Vi er alle så tørste etter samvær nå, at det er en gave å få lov å skape noe som bringer folk sammen – så får de gjerne være rykende uenige etterpå om hva det er de har sett.

Når gode mennesker ikke griper inn

Av Knut Nærum

Det er tre slags mennesker som interesserer oss: Oss selv, de som ligner oss, og de som ikke gjør det.

Vi alminnelige, hyggelige, anstendige mennesker holder driftene våre i sjakk. Vi spør om lov. De andre tar det de vil ha. De sier høyt det vi bare tenker, men holder kjeft om, fordi vi setter god stemning høyere enn alt. De gjør det vi ikke tør, fordi vi er redde for hva folk vil si, vi er redde for å få surfjes, færre likes og andre grusomme straffer. De gjør det vi ikke vil, fordi vi syns man skal dele og vente på sin tur, og vi vil ikke at noen skal bli lei seg. Sånn er de andre: De kan ikke skjule hva de vil, vil ikke skjule det – eller: De gidder bare ikke.

I fiksjonen er det fascinerende å se disse figurene: Peer Gynt, Dracula, Dickens’ Scrooge, Shakespeares Rikard III, Uma Thurman i Kill Bill, Claire og Frank Underwood, Tony Soprano. Alle gjør de det som skal til for å nå målet, uansett. I virkeligheten forsøker vi å unngå dem, for ikke å bli deres ofre.

Hos babyer kan egoismen være sjarmerende, gøyal og verdt å dele i sosiale medier. De skal ha, som Børretzens måker, og de deler verden i to: Det som kan puttes i munnen, og det som ikke får plass. Så går noen år, og det skal mer til for at hensynsløs framferd framstår som sjarmerende og gøyal.

Marius von Mayenburg skrev Pang! i 2017, som en reaksjon på at Donald Trump – eiendomsriking, missekonkurranseentusiast og realitykjendis – ble valgt til president. Etter fire år med Trump som leder for verdens største militærmakt, er det lett å se hva som driver ham; hva som er hans mål, middel og filosofi. Det er ham selv. Alt handler om ham. Slik Dickens’ Ebenezer Scrooge lever for penger, lever Trump for å bli beundret. Det er Trumps verden, vi andre bare lever i den, for å hylle ham. Så opptatt er Trump av at verden skal tenke på ham som den beste, klokeste, mest kunnskapsrike og mest effektive amerikanske president noensinne, at han selv har fortalt verden om det hver gang han har åpnet munnen eller tydd til tastene. De hundrevis av tweetene han har trykket ut av seg hver morgen, handler bare om dette: Folket elsker meg. De som kritiserer meg, ljuger. Og de har lave seertall.

Hva var det som fikk så mange til å stemme på Trump – en kandidat som hadde løyet, leflet med vold og trusler, gjort narr av en funksjonshemmet reporter, skrytt av at han kunne klå damer i skrittet og skyte folk midt på gata uten å tape stemmer på det? Hvordan kunne USA slippe ham innpå seg og gi ham en hovedrolle i virkeligheten? Svaret er sørgelig enkelt: Han var ikke Hillary Clinton. Han var ikke kvinne, han hadde ikke høyere utdanning og han tilhørte ikke den politiske eliten. Han var rett og slett det forjettede, men diffuse Noe Annet.

Ifølge Washington Post hadde Donald Trump høsten 2020 kommet med 29.508 løgner eller misvisende påstander i løpet av 1.386 dager som president. Mannen vet antakelig ikke lenger at han ljuger. Det han bedriver, hører ikke til i kategorien løgn, men bullshit. Som Harry Frankfurt skriver i den vesle boka On bullshit (2005): Løgneren vet hva sannheten er, og forsøker å skjule den. Bullshitteren bryr seg ikke om hva som er sant, han er bare ute etter å overtale publikum, etter å få dem på sin side.

Rolf Pang er ikke Donald Trump. Pang har selvinnsikt. Han vet at han oppfører seg ille, han sier det selv. Det gjør ham ondere enn en som tror han handler rett, verre enn en som kun ser verden som publikum. Pang vet hva som er sant og godt, og velger det bort.

Hadde vi stemt på ham? Det kommer helt an på de andre kandidatene: om velgerne ser på dem som fornuftige representanter for deres interesser, eller som en snobbete elite som ikke vet eller bryr seg om hvordan folk flest har det. Det kommer an på hvor utstøtt velgerne føler seg.

Donald Trump er årsaken til dette stykket, men det handler ikke bare om ham. I så fall hadde ingen trengt å framføre eller se det igjen, nå som Trump er dratt etter anklene ut av Det ovale kontoret og forhåpentlig får den straffen han fortjener. Stykket handler om hva som gjør at vi alminnelige, hyggelige, anstendige mennesker lar folk med dårlige egenskaper få makt og posisjoner. Hvem er det som legger til rette for at Rolf Pang får ture fram, og hvorfor gjør de det? Hvor mye av hans framgang og vekst har å gjøre med hvordan mediene fungerer? For er det ikke sånn at vi er det vi blir sett som? Verden ser det vi viser den, og reagerer på det den ser.

Filosofen Edmund Burke er blitt tilskrevet dette sitatet: «Det eneste som skal til for at ondskapen seirer, er at gode mennesker ikke griper inn.» Men hva skjer når gode mennesker velger å gi kyniske, selvsentrerte mennesker oppmerksomhet? Man skal vokte seg for å gi dem makt ved å behandle dem som om de er viktige, som om alle meninger og talemåter er like legitime, like mye verdt. (I en diskusjon om astronomi ivaretar man ikke balansen ved å hente inn en debattant som mener at månen er laget av ost.) På den annen side fins et punkt hvor ondskapen blir så stor at den ikke lenger kan ties i hjel.

Pang! er annerledes teater. Vanligvis vil teatret at vi skal synes synd på hovedpersonen. Vi skal [RØPEVARSEL] forstå og føle med Nora når hun går fra Thorvald. Vi skal håpe at Sonja finner Julestjernen og blir gjeninnsatt som prinsesse. Vi skal til og med synes synd på Peer Gynt når han blir gammel og oppdager hvor lite han har utretta, før han får sovne i fanget på dama som elsker ham, men som han aldri har stilt opp for.

Denne gangen er det fritt fram for publikum å hate hovedpersonen. Han er alt vi ikke vil være, alt vi ikke bør være og alt vi ikke ønsker å kjenne igjen i oss selv. God fornøyelse.

Har du lyst til å følge vårt nyhetsbrev? Meld deg på her: https://www.riksteatret.no/nyhetsbrev/

Produsert av Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret