Loading

De elsker læreryrket, men tør ikke dra tilbake på jobb

Mange lærere i risikogruppene er redde for å vende tilbake til skoler og barnehager. Noen frykter for livet.

I slutten av mars gjennomførte Utdanning en rundspørring med svar fra over 2600 lærere og barnehagelærere. Flere av tilbakemeldingene kom fra lærere med sykdom eller høy alder som gjør at de er i risikogruppen for å bli alvorlig syke ved koronasmitte. De uttrykte frykt og usikkerhet for gjenåpning av barnehager og skoler. Vi har snakket med noen av lærerne som er usikre på fremtiden.

Tekst Kari Oliv Vedvik | Jørgen JelstadFoto Joakim S. Enger

May Irene Morgan slutter som lærer på grunn av smittefrykt

Hun frykter hun kan dø hvis hun blir smittet av koronaviruset. Den erfarne læreren velger å førtidspensjonere seg, to år tidligere enn planlagt.

– Jeg vil leve, blant annet for mine barnebarns skyld, som jeg ikke tør å ha på besøk nå. Da kan jeg ikke gå inn på skolen igjen. Førsteklassinger som trenger trøst, skal få det, men jeg kan ikke gi dem det nå, sier May Irene Morgan (64).

Hun har flere underliggende sykdommer som gjør at hun er redd for at hun ikke vil overleve covid-19 hvis hun skulle få det.

– Generelt har jeg god allmennhelse og er sjelden syk, men denne sykdommen tar jeg ikke risikoen på å få.

De gjeldende rådene er å holde seg unna barn, og det gjør jeg hjemme, men på skolen ville ikke det være mulig, sier Morgan.

På Elverum ønskes 1. til 4. trinn nå velkommen tilbake på Vestad skole, men noen av lærerne vil ikke være tilstede. De er i risikogruppen for å få alvorlig sykdom hvis de blir smittet av koronaviruset. Flere tar ikke risikoen på å gå tilbake til klasserommet.

I smitteveilederne for barnehager og grunnskoler står det at «ansatte som tilhører grupper med høyere risiko for alvorlig forløp av covid-19, bør vurderes individuelt i forhold til tilrettelagt arbeid».

De må i så fall ha legeerklæring. Hvor mange skole- og barnehageansatte dette gjelder, er uavklart, men en stor andel av befolkningen har underliggende tilstander som diabetes, hjertesykdom og høyt blodtrykk.

I tillegg er over 7000 lærere i grunnskolen over 60 år. Myndighetene karakteriserer alle over 65 år som en risikogruppe, men i et svar til Utdanningsforbundet oppgir Folkehelseinstituttet at denne grensen selvsagt ikke er absolutt. «Foreløpig er det altfor mange ubesvarte spørsmål til at vi kan si at 60 (eller 65) år er en absolutt grense for økt risiko», skriver Folkehelseinstituttet.

Personer i risikogruppene har gjennom flere uker fått klar beskjed fra myndighetene om å holde seg mest mulig hjemme. Blant lærerne er nå flere bekymret for at de brått kan bli bedt om å vende tilbake til skoler og barnehager fulle av både barn og voksne. May Irene Morgan er utdannet førskolelærer og har videreutdanning, blant annet som spesialpedagog. Hun jobber med de fire laveste trinnene ved Vestad skole på Elverum.

– Jeg er ikke trygg på at det vil være mulig å holde avstand, så når skolen åpner, skal jeg ha uteundervisning på et avgrenset område frem til sommeren.

– Skal du ikke inn på skolen? – Jeg drar inn tidlig på morgenen før de andre kommer, eller sent på kvelden for å kopiere og lage hefter. Noen forberedelser kan jeg også gjøre hjemme. Planen min er at jeg ikke skal være nødt til å gå inn i skolebygget når det er mange der.

Hun skryter av ledelsen ved skolen og føler at hun fortsatt har mye å gi.

– Det er det at jeg ikke føler meg trygg, som gjør at jeg velger å slutte. Det å skulle gå i uvisshet om hva som venter meg til høsten, eller kanskje neste år, vil jeg ikke utsette meg selv for. Det er sårt og vemodig. Å være lærer er noe jeg har trivdes med, men jeg vil leve, og da får jeg bruke tiden min på andre ting, som barnebarn og fotografering eller andre interesser.

Også mannen til May har valgt å gå av med pensjon nå for å være sikker på at han heller ikke tar med seg smitte hjem.

– Planene var at vi skulle gå av begge to om to år. Ved å gå av nå får jeg et ekstremt økonomisk tap.

Hver måned frem til jeg blir 67 år, taper jeg en betydelig sum, i tillegg til at jeg får kortere opptjeningstid, som også kommer til å påvirke fremtidig pensjon. Men vi skal få det til å gå rundt. Det er de som har det tøffere enn oss, sier Morgan.

Til sammen anslår hun at hun vil tape mange hundre tusen kroner på å gå av to år før planlagt. Hun og mannen har avstått fra å være sammen med barnebarna. De har i alt fire stykker, og tre av dem bor i nærheten.

– Jeg savner dem fælt. Nå ser vi på at de leker og snakker med dem på avstand eller via Facetime. Hyggelig det også, men det er ikke det samme som å ha dem nær eller på fanget. Jeg håper at jeg kan bistå dem med skolearbeid og andre ting i mange år til. Jeg ønsker jo å leve lenge, sier Morgan.

Dette er risikogruppene

  • Alder over 65 år
  • Hjerte- og karsykdom (inkludert høyt blodtrykk)
  • Diabetes

Også andre grupper kan ha økt risiko for alvorlig forløp av covid 19, les mer om dem hos Folkehelseinstituttet.

Smitteveilederen i barnehage og barneskole

  • Ansatte som tilhører grupper med høyere risiko for alvorlig forløp av covid-19, bør vurderes individuelt med tanke på tilrettelagt arbeid.
  • Ansatte dette er aktuelt for, må ha legeerklæring.
  • Gravide kvinner som har kronisk sykdom eller svangerskaps-komplikasjoner, bør diskutere med egen lege om det er grunn til å utvise ekstra forsiktighet og behov for tilrettelegging på arbeidsplassen.

Tor-Øivind Teigen er lærer ved Solneset skole i Tromsø, en barneskole med rundt 200 elever. Han skulle gjerne vært blant lærerne som ønsker elevene velkommen tilbake, men han har diabetes type 1. Dermed er han i risikogruppen i koronaepidemien.

– Jeg har ikke noe ønske om å utsette meg unødig for smitte, og jeg kan godt tenke meg en tilrettelagt arbeidshverdag med hjemmekontor eller andre løsninger, sier Teigen.

Han er forberedt på at ansatte i risikogruppene kanskje må omorganiseres i en periode, enten til å jobbe med elevene som fortsatt ikke skal på skolen, eller til andre oppgaver i kommunen. Han sier han er frisk og rask ellers, og at diabetesen er godt regulert.

– Men jeg har holdt meg isolert i hele perioden etter samfunnet stengte ned. Jeg får andre til å handle mat for meg, og jeg har lånt meg en hund som er godt selskap. Foreløpig har det gått greit.

– Er du forberedt på potensielt å måtte sitte i flere måneder på hjemmekontor?

– Det blir litt science fiction å tenke på, men det kan skje. Da vil jeg nok ikke kunne fungere som lærer og må få andre arbeidsoppgaver. Jeg kan ikke se for meg at vi som er i risikogruppene i en slik situasjon, vil kunne fungere som lærere i den perioden.

Teigen sier det er så mye som er usikkert rundt smittesituasjonen og viruset, at han ikke tenker så mye på når han kan være tilbake på arbeidsplassen.

– Nå tar jeg bare dagene som de kommer og følger de råd som blir gitt, sier han.

Kirsten Loland (64) er styrer i Bøleråsen barnehage i Nordre Follo kommune. Både hun selv og to ansatte i barnehagen er over 60 år.

– Jeg har ingen bekymringer for å begynne igjen.

Jeg tenker at dette skal gå bra, sier Loland. Hun har også snakket med de to andre ansatte i sekstiårene som også ønsker å jobbe.

– Vi føler vi har god helse alle sammen og tenker det er greit å vende tilbake nå, særlig fordi det gjøres veldig mye godt arbeid med tanke på smittevern, sier Loland. Hun mener veilederen fra Utdanningsdirektoratet er veldig bra og at også kommunen har gitt gode føringer.

– Det er særlig bra at vi starter med redusert åpningstid. Det gjør at vi kan dele barna i smågrupper hele åpningstiden. I tillegg har kommunen satt inn renholder i hver barnehage seks timer daglig, og det hjelper mye med å redusere smitterisiko. De har også rutinene på plass for at færrest mulig foreldre skal inn i selve barnehagen.

– Tenker du på deg selv som i risikogruppa?

– Det er ikke så langt fremme i panna, og det har det heller ikke vært gjennom hele denne tiden, selv om jeg er i den alderen jeg er. Jeg har alltid hatt god helse, og det er en viktig faktor for at jeg ikke er spesielt bekymret, sier Loland.

– Er du bekymret for smittespredning i barnehagen ved oppstart?

– Nei. Det er vist veldig lite smitte blant barn i Sverige, Finland og Island, hvor de har hatt åpent. Risikoen er å få mange foreldre inn, men det minimerer vi med de rutinene vi har. Jeg tror dette kommer til å gå bra.

Atle Murud er usikker på fremtiden

Atle (54) er lærer og verneombud ved Vestad skole. Han synes det er trist at situasjonen gjør at Morgan velger å gå av tidligere enn planlagt.

– Hun er en dyktig og erfaren lærer som det blir vanskelig å erstatte, sier Murud. Han har selv alvorlig astma og er usikker på hva fremtiden vil bringe. – Hva venter oss? Hvis dette blir langvarig, kommer vi da tilbake til klasserommet? spør Murud.

Vestad skole ble bygd for å huse 195 elever, men når alle elvene er på plass, er det i alt 244 elever. – Det vil ikke være mulig å holde fysisk avstand, sier Murud, som er en av de fem-seks lærerne ved skolen som er i risikogruppen. Totalt har skolen 21 pedagoger. Når elevene vender tilbake, er det å kunne gi god opplæring viktig for den erfarne pedagogen, men han vet ikke helt hvordan han skal benyttes. – Jeg ser for meg at jeg kan ha små, stabile grupper. Etter en så lang periode med hjemmeundervisning vil det være elever som har behov for litt tettere oppfølging, og der tenker jeg at jeg kan brukes, sier Murud.

Blant kollegaene hans er ikke alle komfortable med å komme tilbake til skolen for å undervise.

– Det er stor usikkerhet knyttet til hva fremtiden vil bringe. Hva med neste skoleår? Blir vi pedagogene som ikke kan benyttes i klasserommet permittert? spør verneombudet, som føler at han har en lydhør rektor. Fremtiden er usikker for hele den norske befolkningen; om smitten sprer seg, når vaksinen kommer og om man oppnår flokkimmunitet. Dette og mange andre spørsmål er uavklart.

– Kommer dette til å vare til jul, eller kanskje hele neste år? Hva da? Bør vi vurdere om vi som ikke kan stå i et klasserom med full klasse, kanskje kan videreutdanne oss?

Det er jo snakk om mange dyktige lærere som potensielt kan forsvinne ut av skolen, sier et tenksomt verneombud på Elverum.

Murud synes fremtiden er usikker og uavklart. Han bebreider ingen, men etterlyser en plan for hvordan skolen skal bruke de lærerne som i en periode ikke kan stå i klasserommet.

– Jeg har bare godord å si om ledelsen her ved skolen så langt. Vi som var i risikogruppen, begynte med hjemmekontor før skolen stengte. Det er fremtiden for seg selv og de andre som er i risikogruppa, han er engstelig for.

– Vi kan ikke straffes for at vi har astma, diabetes eller hjerteflimmer. Men jeg frykter for at vi blir omplassert og aldri kommer tilbake til klasserommet. Da vil jo skolen miste dyktige erfarne pedagoger som ennå har mye å gi, sier Murud.

Rektor ved Vestad skole er Ragne Hauge Harviken. Hun har funnet løsninger for den første tiden når flere av lærerne i risikogruppen ikke kan vende tilbake.

– På kort sikt klarer vi å løse dette. Jeg har kalt inn flere faglærere og personer vi har brukt som vikarer tidligere. Det er en veldig stram hverdag vi går inn i nå, med smitteverntiltak og tilpasninger med størrelser på grupper. Jeg tror vi skal finne løsninger som fungerer, sier Harviken.

Rektoren er mer spent på hvordan det blir når alle elevene kommer tilbake, og hun mener de da må gjøre nye vurderinger. Hun sier de per nå har klart å finne oppgaver til lærerne i risikogrupper, og at det er løst på en tilfredsstillende måte.

– Når alle elvene er tilbake, må vi sikkert se på en del ting på nytt. Hvis situasjonen blir langvarig, må vi ta en vurdering da, og prøve å finne løsninger som kan fungere for dem det gjelder, sier Ragne Hauge Harviken.

Line Semundseth er kontaktlærer for 4. trinn ved Okstad skole i Trondheim. Hun har diabetes og er nyretransplantert, noe som gjør at hun definitivt er i risikogruppen for å bli alvorlig syk ved koronasmitte.

– Hjertet sier jeg bør komme meg på skolen og satse på at det går bra, mens all fornuft tilsier at jeg må holde meg hjemme, sier Semundseth.

Hun sluttet på skolen en uke før den nasjonale stengningen og isolerte seg selv. Nå skulle hun så gjerne dratt tilbake på skolen og møtt elevene sine, men hun skjønner det kan bli en stund til.

– Det faglige er jeg ikke bekymret for med tanke på ungene. De vil få god oppfølging av de andre på skolen. Men etter en slik periode som nå, skulle jeg gjerne tatt imot dem og kunnet svare på spørsmål og snakke om dette. Som kontaktlærer er det jo meg de kjenner best, sier Semundseth. Som transplantert er hun fra før av vant til å være nøye med smittevern, siden hun hele tiden går på immundempende medikamenter.

– Jeg har hatt antibac i klasserommet lenge og har vært nøye med håndvask. Klassen min er vant til at jeg må passe ekstra på. Hun er glad for å ha en leder som er fleksibel og imøtekommende i situasjonen.

– Det kan være et alternativ for meg å vente noen uker lenger enn de andre, for å se om det blusser opp noe smitte igjen. Hvis det ikke gjør det, og rutiner for smittevern fungerer på skolen, kan jeg kanskje komme inn litt senere i prosessen, sier Semundseth.

Hun sier det også kan være en mulighet at hun kan fortsette med hjemmeundervisning for de elevene som fortsatt må være hjemme av ulike grunner. Samtidig er hun realistisk med tanke på at det kan være snakk om både uker og måneder før hun kan vende tilbake til jobb.

Hun synes det er vanskelig å avgjøre hvordan hun skal gå fram og vil diskutere det med legen sin. Men hun er lite lysten på å måtte ta avslutningen av skoleåret hjemmefra.

– Samtidig har jeg en mann som velger å ha hjemmekontor på grunn av meg. Jeg har en sønn som av hensyn til meg ikke får møtt de vennene han kunne ha møtt i denne perioden. Familien min sier at jeg selvsagt ikke må dra på jobb. Så innerst inne ser jeg nok for meg at jeg må være hjemme. Semundseth har tidligere hatt lange perioder ute av arbeidslivet på grunn av sykdom.

– Så jeg setter veldig pris på å gå på jobben, møte kollegaer og elever og være sammen med folk. Det er ikke sunt å sitte hjemme i lengden, sier hun.

Åpner de videregående skolene før sommerferien ser ikke lærer Anne Trine Eia for seg at hun kommer til å møte i klasserommet for å undervise.

– Det tar jeg ikke sjansen på. Jeg har astma og har siden slutten av februar allerede hatt tre luftveisinfeksjoner. Å skulle utsette meg for sjansen for å bli smittet med en potensielt hard influensa som går på luftveiene tør jeg ikke å utsette meg selv for, sier Eia.

Hun er lærer ved Dahlske videregående skole i Grimstad og var allerede sliten etter noen måneder med høyt tempo da skolene stengte ned 12. mars.

– For både lærere og elever hadde det vært best og mest forutsigbart om man nå kunne ha sagt at en skulle holde skolen stengt ut dette skoleåret. Det hadde vært mye enklere å planlegge for det, sier læreren som underviser på service og samferdsel.

Hun sier det har gått bedre og bedre med hjemmeundervisningen etter at elevene ble vant til det. Eia har benyttet seg av mange kanaler for å nå elevene.

– Jeg gjør mitt ytterste for å holde kontakt med elevene og hjemmene. I alt har jeg 15 elever, og alle dem har jeg jevnlig kontakt med. Det er viktig for at de ikke skal falle bak eller fra.

– Er hjemmeundervisning eller klasseromsundervisning best?

– Noen få elever presterer bedre når de nå får mer ro. Men jeg tror at de aller fleste ville ha lært mer på skolen. Så uviss som situasjonen er nå, mener jeg det ikke er riktig å starte opp igjen skolen. På vår skole er det 930 elever i tillegg til alle de ansatte. Det sier seg selv at vi vil måtte bryte alle smitteverntiltak som er innført, sier Eia.

Starter skolen før hun føler seg i bedre form og smittesituasjonen er under kontroll kommer hun til å gå til legen sin for å diskutere situasjonen.

– Ja det må jeg bare gjøre. Tanken på å få korona når jeg har astma og har hatt så mange luftveisinfeksjoner den siste tiden, hadde gjort det vanskelig for meg å gjøre en god jobb på skolen, sier Eia.

Nestleder Utdanningsforbundet, Terje Skyvulstad. Foto: Marianne Ruud
Nestleder i Utdanningsforbundet Terje Skyvulstad tror det er mulig å finne gode ordninger for lærere i risikogruppa som ikke kan stå i klasserommet.

Les saken her

Credits:

Foto: Joakim S. Enger, Utdanningsforbundet, og Bernard Hermant