Loading

#mittviking Personlige Viking-minner

Vi hastet inn inngangen, stormet mot Store Stå og prøvde å komme midt på. Været var grått og fuktig denne søndagen i slutten av april. Vi hadde akkurat spilt bortekamp mot KFUM på Lassa. Ingen av oss husker resultatet av vår egen kamp, men vi fikk med oss andre omgang av Viking - Strømsgodset. Da vi snek oss mellom Vikingbermen og inn på midten av Store Stå, sto det 2-0 til Viking. Sesongen 1991 var i gang, og hvilken sesong det skulle bli.

Fotball er følelser. Fotball skal være følelser. Man skal elske. Man skal hate. Kanskje ikke hate i ordets rette forstand, men man skal leve seg inn i fotballverdenen, og der inne er de rasjonelle tankene mindre verdt. Verden er sort/hvitt: Enten er du med eller så er du mot.

2017 har vært et knallhardt år som Viking-supporter. Laget jeg har fulgt i over 30 er ute av det gode selskap. Neste år er det førstedivisjon. OBOS-ligaen. Da Samuel Adegbenro ble solgt i august begynte jeg å tenke. Mellom følelsene skuffelse, sinne, oppgitthet og en smule hat, startet jeg å skrive ned mine Viking-minner. Noen store minner, noen små. Mange fra fritiden, men også mange fra min jobb. Som fotojournalist har jeg fulgt Viking tett siden 2001 og min fotokarriere startet takket være Bjarne Berntsen og Viking.

Noen måneder har gått siden august og jeg har samlet tekster, bilder og videoer. Disse skal jeg dele med dere fremover, men jeg ønsker også deres minner. La oss sammen skrive historien om #mittviking.

Blant mine betraktninger vil nok noen være uenige, noen vil være enige. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil ikke. Jeg gjør dette fordi jeg har lyst. Kanskje som en slags terapeutisk øvelse. Kanskje klarer vi sammen å ha en stor og kul greie siste uken Viking spiller i eliteserien på en lang stund. La oss samles om de mørkeblå!

Send inn ditt Viking-minne til mittviking@larsidar.no

0-0 etter fulltid. Ulidelig spennende....Brann går opp i ledelsen i første ekstraomgang og alt ser mørkt ut. Men så dukker Østen opp og fikser 1-1 rett før første ekstraomgang er ferdig. Men Brann scorer igjen, bare noen minutter før ekstraomgangene er ferdig. Vi har egentlig mistet håpet og kampen er på overtid av andre ekstraomgang. Da setter Gunnar Aase fart på høyresiden, denne gang mot Store Stå, siden han er minst komfortabel med. Men denne gangen går det fort framover. Geir Hasund har blitt skadet, men byttene er brukt opp. Han halter rundt midstreken når Aase setter fart, men klarer å halte seg oppover i banen. Ballen havner innover i banen og til slutt så stusser Østenstad ballen videre til Hasund. Mannen som har haltet seg i angrep står der. Mutters alene foran mål. Han scorer. Viking har utlignet mot Brann, to minutter på overtid av andre ekstraomgang. Jeg klemmer kompisenmin Trond, jeg klemmer halve Store Stå. Vikingbermer, kvinner, menn, unge og gamle. Vi klemmer og jubler og bryr oss lite. Vi klarte det, som et mirakel. Og så Geir Hasund da? Jeg har ikke klemt så mange fremmede mennesker før, og jeg gjorde det heller ikke før nærmere 23 år senere. På The Kop, da Lovren satte inn vinnermålet mot Dortmund i semifinalen i Europaligaen.

Husk å sende meg ditt Viking-minne, og husk fullt navn: mittviking@larsidar.no

Stavanger stadion

Regelen var enkel: Vi fikk ikke lov å reise alene til byen for å gå på kamp, spesielt ikke i ukedagene da ferja hjem gikk så sent. Dermed måtte vi være flere. Nå var det bare ett problem: Viking skulle spille mot selveste Barcelona, på Stavanger stadion, og ingen andre så ut til å få lov til å reise på kamp.

Flomlyset var på da jeg nærmet meg stadion. Jeg gikk opp Steingata denne gangen, opp til Vikinghuset og så inn en av inngangene mot Vikinghuset. Da jeg kom inn porten var det allerede mye folk på innsiden og jeg ga opp å komme meg midt på Store Stå. Valget ble minste motstands vei, opp i svingen, litt mer mot Holbergsgata og langsiden enn mot midten av svingen. Nesten øverst stilte jeg meg. Verdens kanskje beste lag skulle snart spille mot mitt Viking: Barcelona.

Selve kampen husker jeg lite av, men jeg var stolt over resultatet. Viking røk ut av serievinnercupen med 1-0 sammenlagt mot selveste Barcelona. Salmon Noruega preget Vikings drakter, Lars Gaute Bø ble nærmest hyllet i Spania og Viking holdt stjernegalleriet til Barcelona i sjakk.

Laudrup, Pep Guardiola, Stoitsjkov, Zubizarreta og selveste Koeman. Ronald Koeman. Mannen med de vanvittige skuddene. Et minne helt der oppe sammen med Chelsea-kampen i 2002.

CSKA Sofia - Viking (2005)

Sikkerhetskontrollen gikk fint. Kamerautstyret kom gjennom denne gangen også, og jeg hadde et kamerahus tilgjengelig. Jeg skulle tross alt ta et bilde av Viking-spillerne på vei hjem. Avgangshallen i Sofia var ikke veldig fancy, men den funket. På vei innover i lokalet kommer en sikkerhetsvakt hurtig mot oss.

- No camera. No photos, sier han til oss.

- No photos? Why? I am not going to take pictures of the security area, just some players in the room, prøvde jeg meg.

- No. Not allowed to take photos in here, svarer han, noe mer bryskt denne gang.

- But taking photos when you have passed the security is used to be legale everywhere, prøver jeg meg forsiktig.

- This is not everywhere. This is Bulgaria.

Så var den samtalen over.

Jeg hadde fått billett av en kompis, og satt og trippet på foreldremøte med rektor på Auglend skole. Beklaget høflig at jeg måtte forlate møtet og hastet opp til Eiganes. Fant plassen på tribunen og ble så overveldet av stemningen at jeg ringte hjem til kona og ba henne ta opp kampen slik at jeg kunne få oppleve det en gang til. Den gleden som ble vist på stadion etter den kampen kan bare sammenlignes med gullkampene i DnB Arena.

Ellers husker jeg best alle de gangene vi var samlet på Dickens(?) før vi gikk opp til stadion og stilte oss utenfor portene på Store Stå for å komme først inn slik at vi fikk kremplassene på midten av langsiden. Vi var på plass lenge før avspark, og kauket i vei på gamle Viking-slagere før spillere som Per Henriksen, Ingve Bøe, Tonning Hammer med flere inntok gressmatten. Those were the days :-)

Ståle, Stavanger

Sesongen var blitt en gedigen skuffelse. Seriegullet fra i fjor var en opptur, men nedturen kom brått på. Høsten var ikke særlig lystig og Viking lå og kjempet mot nedrykk. Siste serierunde var mot nedrykksrival Ham Kam, på Briskeby. For min egen del var denne søndagen lagt til Holiday Motell på Ganddal. Søndagsbuffet i anledning oldefars bursdag. Selv var jeg blitt 13 og denne middagen passet meg ikke midt i blinken.

Jeg lånte fars bilnøkler og snek meg ut i vår røde Mitsubishi Lancer for å høre på Radiosporten. Få litt oppdateringer hvordan ståa var. Det sto 0-0 til pause. Viking trengte minst uavgjort for å unngå kvallikplass og eventuelt nedrykk. Foreløpig holdt det, men Ham Kam presset visstnok veldig. Bak sto Lars Gaute Bø en av sitt livs beste kamper. Helten min. Keeperen fra Varhaug. Jeg kan sikkert etterligne autografen til Lars Gaute den dag i dag. Jeg måtte inn igjen til middagen, men det sto fortsatt 0-0.

Et par turer ut med jevne mellomrom, men de siste ti minuttene ble jeg sittende i bilen. Pulsen var høy og jeg skulle ønske jeg kunne sett kampen live eller på tv. Radio var det beste jeg hadde, men i dette tilfellet ble det veldig spennende. Viking holdt stand og det nærmet seg slutten. Så fikk jeg hjertet i halsen: STRAFFE TIL HAM KAM!

Fortvilelsen var til å ta og føle på. Skulle Viking ryke nå? Helt på tampen? Seriegull i 91, nedrykk i 92? De minuttene gikk sakte. Mange tanker svirret i hodet der jeg satt alene i bilen på en parkeringsplass i Sandnes. Inne var familien iferd med å gjøre seg ferdig og vi skulle straks dra. Ståle Solbakken skal ta straffen og det er rett før jeg må holde for ørene.

Så redder Lars Gaute Bø! Jeg skriker høyt og jubler. Lars Gaute Bø redder et poeng for Viking og Ham Kam tar kvallikplassen, og Viking spiller i Eliteserien også i 1993.

Turen hjem til Kvitsøy ble straks mye lettere.

1991 - jubelsesongen

"Mesterlig av Viking"

Overskriften lyste mot meg på del fire av Stavanger Aftenblad denne mandagen i august 1991. For en deilig søndag det var på stadion kvelden før. Riktignok var det fuktig, i form av regn. En del regn. Men jeg og de 13.401 andre tilskuerne koste oss. Viking befestet førsteplassen, og viste at seriegull ikke ville være ufortjent. Og med over 13.000 på tribunen så føltes det fullt på Stavanger stadion.

Roger Nilsen: Banens beste. Dominerte totalt og satte landslagsspiller Gøran Sørloth fullstendig ut av spill. Styrket sitt kandidatur til A-landslaget mot Sovjet.

Aftenbladet var ikke i tvil. Jeg husker VG mente det samme, og hadde et bilde med Roger Nilsen i duell med Sørloth. For denne kampen eide han. Han eide Sørloth også. En av de aller beste kampene jeg har sett Roger Nilsen.

Avissiden ble klippet ut og hengt opp i skråtaket på gutterommet sammen med utklippene fra alle kampene denne sesongen. Jeg husker enda flere av titlene som lyste mot meg etter endt sesong:

"Jubel for to mål"

"Serieleder på lånt tid"

"Viking valser videre"

"Festen utsatt"

"Fra kollaps til gull"

"Seriegull med bismak"

Laget jeg ble glad i

Det er snart 26 år siden sjefen min sendte meg til Stavanger for å dekke et overraskende seriegull til Viking. Champagnen fløt i garderoben, og festen fortsatte på hotel Atlantic i sentrum.

Dette var Benny Lennartssons verk. En dyr og karismatisk svenske, med cap og omtrent like uberegnelig humør som Nils Arne Eggen. Etter nedrykket i 1986 og det mislykkede forsøket på direkte opprykk i 1987, ble Lennartsson hentet, sammen med spillerne Per Holmberg og Kjell Jonevret, til Stavanger, for å gjenreise den gamle storheten.

Det var ingen billige svensker, og dagens dommersjef Terje Hauge, som dømte opprykkskampen i Haugesund, har nok noe av æren for at Lennartsson lykes på første forsøk - og Viking ikke gikk konkurs.

Tre år etter opprykket, var Viking seriemestre, via et cupmesterskap i 1989. Og dette var et lag å bli glad i. Jeg vokste opp med Viking som Norges nummer en, fire seriegull på rad fra 1972-75, og jeg kunne lagoppstillingene på rams.

Men nå skulle jeg få jobbe med den neste, gyldne generasjonen, karismatiske typer som Lars Gaute Bø, Ingve Bøe, Kent Christiansen (hvil i fred), Roger Nilsen, Erik Pedersen, Trond Egil Soltvedt, Kenneth Storvik, Børre Meinseth, Gunnar Aase og Alf Kåre Tveit. Noen nevnt, mange glemt. Dette er i hvert fall gutter, gode fotballspillere alle sammen, som jeg fikk et nært og godt forhold til, en fantastisk gjeng som, på kort sikt, brøt RBKs dominans.

Siden har det vært stille om Viking.

Og nå er de nede på det nivået de var da jeg begynte å jobbe med dem.

Vi skal huske på at, siden "oppfinneren" Kjell Schou Andreassen vant seriegull i 1982, er det kun én mann som har lykkes med Viking: Benny Lennartsson. På 35 år: En trener som har hatt suksess, i to perioder. Ingen andre.

Mange spør seg hvordan det er mulig, at denne klubben som i mange år hadde monopol på veien fra Kristiansand til Bergen, kan mislykkes i så stor grad. Jeg skal ikke begi meg inn på den store analysen her, bare konstantere at en stolt historie ikke alltid er en fordel, at hyppige trenerskifter ikke alltid lønner seg, at kavingen etter å bli best har vært et pengesluk. Nye ledere, med stadig nye tanker, og etter hvert et område der pengene har tørket ut, har ført til det som for mange er utenkelig:

Viking spiller i Obos-ligaen neste sesong.

Det er trist, men det går ikke an å ha medynk når en klubb har gjort for mange feil. Det er aldri for sent å lære, og nå er Viking nødt til å se på seg selv i speilet - og finne veien videre.

Imens tenker jeg på flygeren Alf Kåre Tveit, Gunnar Aase, som var brun hele året og som kun var god da Viking spilte hjemme og han hadde hovedtribunen til høyre for seg, på den "gale" Erik Pedersen - og ikke minst på Benny, svensken med cap'en som skapte det moderne Viking - og som har vært savnet av kompisen Reidar Goa, og flere andre i Stavanger siden.

Hvil en stund Viking - og kom sterkere tilbake. Norsk fotball trenger et sterkt Start, et sterkt Fredrikstad - og ikke minst et sterkt Viking, som nå plutselig har sett interessen for ishockey og et lag som heter Oilers foran seg på næringsstigen.

Trist, men sant, for stolte vikinger.

Knut Espen Svegaarden, VG-journalist

Den om svensken og dansken

Magnus Svensson alene. En liten, firkantet og lett hjulbeint svenske helt alene mot verdens største danske. Fra betongens dypeste fundament stiger et brøl. Et voldsomt, men samtidig forknytt brøl. Vi er 4080 som i èn bevegelse reiser oss fra plastsetene og blir en del av dette brølet. Vi vet at det umulige aldri skjer. I hvert fall ikke på Stavanger Stadion. Men vi kaster vårt fortvilte brøl etter Magnus Svensson der han krumrygget stormer mot den digre dansken. Han er vår svenske nå. Han er det eneste vi har.

Portugiserne er totalt utspilt. De befinner seg oppe ved Bretlandsgaten et sted. Alt som synes er den grønne, den gnistrende grønne, gressmatten og en mann i mørkeblå bluse. Flomlysmastene strekker seg også. De sender sine prosjektørlys etter den lille mannen med ballen. Han er gressmattens Charlie Chaplin. Så mange ganger har de fotrappe bevegelsene hans fått oss til å le, selv på stillingen 0-1 mot et lag fra tabellens nederste møkkakjeller.

Nå ler ingen. Vi ser skrekkslagne på det enorme mennesket som rykker ut fra det portugisiske målet. Hva er det med dansk landbruk som gir slike resultater? Han sprer armer og bein til en enorm vifte, og plutselig virker det som om ikke engang buss nummer 80 ute i Holbergs gate vil klare å komme seg forbi. Peter Schmeichel har stengt Stokkadalen for kvelden.

Men Magnus Svensson løper ennå. Som en kamikazepilot styrer han mot sin egen ødeleggelse. Hva vil Schmeichel gjøre? Kaste seg over ham? Mose ham ned i det våte humuslaget under gresset? Hva sier statistikken: Har noen overlevd en frontkollisjon med dette himmelbjerget av en keeper?

På L-feltet dirrer strupehodene mens de siste luftrester presses forbi og blir en del av dette desperate brølet som brer seg over Eiganes, og får folk på kveldstur i Mosvannsparken til å tro at det er Thomas Middelthon som endelig har innsett at han ikke kommer inn i bystyret.

Så forløses hele kvelden, hele sesongen, i en enkel liten finte. Magnus Svensson drar seg et lite steg til høyre, og der er det en åpning. En ørliten åpning i den voldsomme danske muren. Det er en glipe mellom Schmeichels fot og stangen, og i denne glipen plasserer Magnus Svensson ballen.

Kvelden eksploderer. Forknytte menn med knugende morsbindinger og innadvendt følelsesliv kaster seg om halsen på hverandre og trykker våte kyss mot ubarberte kinn. En sober advokat forkynner hulkende at alt skyldes at han har tatt på seg lykkeunderbuksen sin. Pluss Manchester United-sokkene. Der fikk Schmeichel for at han dro fra Drømmenes Teater.

Nå sitter den legendariske målmann, verdens beste i sitt slag, forvirret på sin brede bak og føler seg som Gulliver på Lilliputtenes strand. Han er overlistet og ydmyket av en halvporsjon av en svenske på et lekestadion i sivilisasjonens ytterste utkant. Og fra tribunen roper 4080 mennesker: «Silå! Silå!». Han vet ikke hvilken å dette kan være, men skjønner at det neppe er en hvor det er dejligt at sejle.

Det ble en kveld for historien. I alle år framover skal vi fortelle om Odd Arne Espevolls perfekte straffe og om Morten Berres glidemål. Men først skal vi ta den om svensken og dansken.

Sven Egil Omdal, journalist og kommentator

Rutinen

Vi samlet oss på kaien før ferja som gikk «halv fire» - selv om den ikke gikk akkurat halv fire. Så var det 169-bussen inn til sentrum, en tur til McDonalds i sentrum før vi gikk opp til Stadion. Eiganesveien, Steingadå eller Alexander Kiellandsgate. Vi vekslet litt, alt avhengig av hvor god tid vi hadde. Var det riktig så god tid sto vi utenfor Vikinghuset og hang før kampen, gjerne for å se spillerne ankomme før kampen.

Store Stå var vårt hjem under kampene. Helst så langt mot midten som vi kunne. Som 12-åringer var det stas å stå blant Viking Bermen, selv om det ikke alltid var like klokt det som ble ropt derfra. Men vi koste oss. Var det riktig mye folk på stadion hendte det at vi sto lenger mot Vikinghuset. 91-sesongen ble tilbrakt på mange ulike steder på Store Stå, og det var mye «kan dåkke på Store Stå trekka inn mod midten - mange som vil inn» var en slager fra speaker Kjell Finnestad.

Etter kampene var det inn på Vikinghuset. Pølsene i bua var kveldsmaten mens vi hang blant Viking-spillere, trener og ledere. Av og til tok vi turen innom bortelaget for å samle autografer. Spesielt interessante var de lagene som gjorde det godt disse sesongene. Viking-spillerne hadde vi autografene av, både med bilder og uten. Autografsamlingen min var nok komplett noen sesonger. Når klokken nærmet seg avgang gikk vi ut i de grønne papirdunkene og hanket med oss en bunke kampprogrammer. Vi kjøpte nesten aldri kampprogrammet, men vi samlet og vi visste hvor vi fant dem etter kampslutt: I papirbosset.

Så var det samlet flokk nedover mot Strandkaien for å ta bussen hjemover.

Kamp etter kamp. Rutine.

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.