Loading

Når førstelinja svikter For mennesker som sliter med rus skal en ruskonsulent være bindeleddet opp mot all hjelp. Likevel opplever flere at oppfølgingen er for dårlig

– Det kjennes ut som et av de marerittene når du løper og løper og ikke kommer frem. Det er kaldt og mørkt, men jeg fortsetter å løpe. Jeg vet at han ligger på badet.

Hun kaster seg ned ved siden av han og gir han motgiften, slik hun har gjort så mange ganger tidligere. Bare denne gangen våkner han ikke.

– Det verste er lyden. Stønnene han lager når de presser den store, tunge maskinen mot brystet hans. Det ser ut som om den knuser han.

Plutselig står hun utenfor en leilighet og ser ambulansepersonellet bære han ut. Hun går inn i ambulansen for å ta farvel, og kysser han på kinnet. For første gang er bekymringsrynken i pannen hans borte. For første gang ser han fredfull ut.

Den kvelden for fire år siden mistet Michelle Alexandra Muren (30) sin store kjærlighet.

Kart og kompass

Verden raste sammen rundt Michelle. Frem mot begravelsen ble målet hennes å skyte så mye heroin som mulig. Hun forsvinner inn og ut av blackouts, og planlegger å ta sitt eget liv.

– Å se sin store kjærlighet dø i sine armer – det er det ikke mulig å sette ord på. Å stå i sorgen, i rusen. Jeg hadde mer enn noen gang behov for akutt hjelp. Men da jeg ringte ruskonsulenten min, tok hun ikke telefonen.

Journalen har gjort et dypdykk i et av rusomsorgens viktigste yrker. Et yrke som kan danne grunnmuren til hjelpen en rusavhengig får. Mennesker som holder både kart og kompass ved inngangen til en kaotisk jungel av hjelpetiltak. Førstelinja som ikke får svikte.

– Det kan være lett å glemme at en ruskonsulent kan være det viktigste mennesket en rusavhengig har, forteller Michelle.

Hentet fra stortingsmelding 30 "Se meg!" (2011-2012)

En å stole på

– Når jeg er på kjøret har jeg behov for en person som er der. Et menneske jeg kan stole på, som kan gi meg hjelp, råd og akutte tilbud, forteller Michelle.

To lange, røde fletter snirkler seg langs hodebunnen og legger seg møysommelig på hver sin side av buksedressen. Fire år senere sitter Michelle i solsteken på en café på Youngstorget og fikler forsiktig med røyken.

Hun har vært heroinavhengig i nesten halvparten av sitt 30 år lange liv, lagt bak seg mer enn 15 behandlingsopphold og 4 ulike ruskonsulenter.

– Det er jo det en ruskonsulent skal være for oss brukere, et menneske som forstår problematikken vi står overfor, sier Michelle.

Møte med et system

Journalen har vært i kontakt med både nåværende og tidligere rusavhengige for å høre om forholdet de har eller har hatt til ruskonsulenten sin.

Fire av syv spurte oppgir at de er veldig misfornøyd med både oppfølgingen fra og tilgjengeligheten til ruskonsulenten sin.

– De ansatte skiftes ut så raskt at jeg knapt rekker å lære navnene deres, forteller en av de spurte. Han har mistet telling over hvor mange ruskonsulenter han har hatt.

En annen forteller at han aldri møtte noen av sine fire forskjellige ruskonsulenter i egen person i løpet av sine 15 år som rusavhengig. Han mener det ikke skyldes mangel på behov.

– Møtet med de fleste ruskonsulenter har vært mer et møte med lover, regler og system enn det var et møte med et menneske som ville bygge en relasjon. Jeg opplevde at møtene var på kommunens premisser, ikke på mine, forteller en annen tidligere rusavhengig.

Ildsjeler

Tre av syv spurte forteller en litt annen historie. De opplever at de får veldig god oppfølging av ruskonsulenten sin og at ruskonsulenten deres er tilgjengelig.

Enkelte forteller også om mennesker som virkelig har strekt seg den ekstra meteren for å hjelpe.

– I løpet av fem år hadde jeg femten ulike ruskonsulenter. Jeg var i ferd med å gi opp, men i siste liten møtte jeg en som tok saken i egne hender fordi hun så at jeg virkelig trengte hjelp. Hun var litt av en ildsjel, sier en tidligere rusavhengig.

De fleste ruskonsulenter Journalen har snakket med har alle hatt et ønske om å gjøre godt i rusomsorgen. Hva er da grunnen til at ruskonsulentene ikke strekker til?

– Hadde ikke ruskonsulenten min vært så hyggelig, så hadde jeg ikke likt henne, forteller en rusavhengig. Mannen mener den manglende oppfølgingen fra ruskonsulenten skyldes at hun har ansvaret for for mange mennesker.

For mange brukere

Journalen har snakket med flere ruskonsulenter som av ulike grunner ikke ønsker å stå frem med navn.

Felles for de er et genuint ønske om at mennesker som står på sidelinjen av samfunnet skal ha det bedre.

– Jeg tror at alle ønsker å gjøre det bra for klientene sine. Men vi er for få noen ganger, har for mange klienter og for få ressurser, forteller en ruskonsulent som jobber i Oslo kommune.

Tuva Tjernstad er nestleder i Fagforbundet Helse, sosial og velferd i Oslo. Hun forklarer at manglende oppfølging henger sammen med at den gjennomsnittlige ruskonsulenten har ansvar for for mange rusavhengige.

– De som jobber med oppfølging av klienter med rusproblematikk i NAV har normalt ansvaret for 50-100 ulike personer, noe jeg vil si er for mye. Da har man totalansvaret, altså for deres økonomi, bolig, oppfølging i behandling, tilknytning til andre tiltak og mye mer, sier Tjernstad.

Med så mange ansvarsområder er den største utfordringen for en ruskonsulent å få til alt og sørge for at det går på skinner.

– Man går et steg frem og to tilbake. Det er vanlig når du jobber med rusavhengige, så man må være tålmodig, forteller en annen ruskonsulent.

Michelle sier at alle rusavhengige har ulike behov, og at det derfor er viktig med individuell oppfølging. Selv har hun behov for å møte ruskonsulenten sin ukentlig når hun er i aktiv rus, noe hun forteller at ruskonsulenten hennes sjelden har tid til.

– Forebyggende hjelp, ikke livstruende

– Når det går dårlig med meg, og jeg ber om hjelp, så må ting skje fort. Likevel opplever jeg i møte med hjelpesystemet at ting alltid blir utsatt til siste liten, forteller Michelle.

Når hun ber om avrusning, får hun det først når det allerede er for sent.

– Ofte har det gått så lang tid at jeg allerede har mistet motivasjonen eller tatt en overdose og vært klinisk død. Jeg trenger forebyggende hjelp, ikke livstruende hjelp, sier Michelle.

Situasjoner hvor det er fare for liv og helse hører ikke til sjeldenheten for mennesker som sliter med en rusavhengighet. Flere strever med å følge rutiner og opprettholde kontakten når det står på som verst.

Derfor er de kanskje blant Norges mest krevende pasienter. Av samme årsak har ruskonsulentene en av landets viktigste jobber.

– For oss er det veldig vanskelig å følge vanlige åpningstider fra 09-15. I tillegg isolerer vi oss ofte, så da har vi et spesielt behov for at ruskonsulentene følger opp kontakten og møter oss der vi er, sier Michelle.

– Mange brukere sliter ikke bare med rusen. De må i tillegg takle angst, depresjon og fysiske smerter på grunn av misbruket, forteller Michelle.

– Arbeidsbelastning

– Jeg har ikke arbeidstid etter 15.30, men det tilhører sjeldenheten at jeg går hjem da, forteller en ruskonsulent.

Tuva Tjernstad har selv jobbet som ruskonsulent og er ikke fremmed for at det var lange og travle dager.

– Som andre i NAV, er sykefraværet blant disse relativt høyt og det er naturlig å tro at dette handler om arbeidsbelastning. Sykefraværet på de NAV-kontorene jeg kjenner til ligger for tiden på rundt 10 prosent, sier hun.

På landsbasis har sykefraværet ligget stabilt i underkant av 6 prosent, de siste 6 årene, ifølge SSB. Til sammenligning skiller det i overkant av fire prosentpoeng.

Tjernstad trekker frem gjentatt overtid som en viktig årsak til at Nav-ansatte har høyere sykefravær enn gjennomsnittsbefolkningen.

– Dersom du har muligheten, så jobber du overtid og fører det som avspasering. Dersom du har familie og små barn så gjør du jo ikke det, forteller Tjernstad.

Dette kan også forklare hvorfor noen klarer å gi det lille ekstra i jobben, mens andre ikke kan det.

Men skulle det måtte være nødvendig at ruskonsulenter jobber overtid for å strekke til?

Tjernstad mener løsningen heller vil være å få flere stillinger inn i den kommunale delen av Nav.

– De må ansette flere ruskonsulenter. Det går ikke an å omorganisere seg bort fra at det er for få ansatte.

Alle rusavhengige har et forhold til begrepet ruskonsulent. I bydelene derimot har stadig flere gått bort fra å benytte seg av stillingstittelen.

Store forskjeller i organisering

– Det er tøffe jobber med travle dager, de forvalter et stort og komplisert lovverk, og møter de innbyggere som kanskje har de aller største utfordringene og som er aller vanskeligst å hjelpe, sier Tone Tellevik Dahl.

Byråden for eldre, helse og arbeid påpeker likevel at bydelene har fått midler til å gi bedre oppfølging av personer med rusproblemer, og at det er opp til hver enkelt å bestemme hva de skal bruke midlene på.

– Ettersom bydelene har ansvar for å organisere sitt arbeid slik de mener gir best tilbud til innbyggerne, er det ikke sikkert at det er flere ruskonsulenter bydelene mener at er den beste bruken av midlene, sier Tone Tellevik Dahl.

Så lenge loven om kommunale helse- og omsorgstjenester ivaretas, står bydelene fritt til å organisere rusomsorgen slik de ser best. Dette fører til at det er store forskjeller mellom hvordan ruskonsulent-rollen er lagt opp i de ulike bydelene.

Journalen har samlet inn data fra 15 bydeler for å kunne kartlegge arbeidsforholdene til ruskonsulenter i Oslo.

I bydel Ullern har for eksempel ruskonsulenten totalansvaret for oppfølgingen og tilretteleggingen av hjelpen til mennesker i bydelen som sliter med rus. Totalt følger konsulenten opp cirka 50 mennesker.
I bydel St. Hanshaugen derimot kalles ingen ruskonsulent lenger. Rusavhengige får i stedet hjelp av et team av saksbehandlere/oppfølgingskonsulenter og fagkonsulenter. Bydelen følger opp cirka 300 mennesker med rus- og psykisk helseproblematikk.

Ubegrenset antall brukere

På spørsmål om bydelene operer med at tak på hvor mange brukere én ruskonsulent kan ha ansvaret for, svarer ni av ti bydeler at de ikke opererer med et tak.

Kun bydel Ullern svarer at “Det er tenkt at det er et tak på 40 brukere med rusutfordringer for å sikre god oppfølging”.

Bydelen har nå rundt 50 brukere med rusutfordringer, men jobber med å ansette ytterligere en ruskonsulent.

– Det finnes inget tak. Førstelinja kan ikke avgrense seg, forteller bydel Østensjø.

Varierende stilling

Forskjellene mellom bydelene blir også synlige på spørsmål om det foreligger en stillingsbeskrivelse for ruskonsulenter.

Syv oppgir at det finnes en beskrivelse, hvorav to av bydelene sier at den er for generell til å gjengi.

– Det foreligger en stillingsbeskrivelse men den er svært vid og ikke spesifikk, oppgir bydel Bjerke.

Fire bydeler oppgir at det ikke foreligger en stillingsbeskrivelse.

– Vi prøver og se på brukerens behov før vi avklarer hvilken bistand vi skal gi, ikke ha en arbeidsbeskrivelse som ivaretar våres behov, oppgir bydel Nordstrand.

At organiseringen av rusomsorgen er valgfri, skal gjøre det mulig for bydelene å skreddersy hjelpen. Man kan likevel spørre seg om det er like fordelaktig for de rusavhengige og de ansatte at systemet er så fragmentert.

– Jobben er en del av livet mitt, men jeg tar den ikke med meg hjem. Hvis jeg hadde gjort det hadde jeg ikke klart å gjøre en god jobb, forteller Heidi.

Et yrke i endring

– Før var det bare jeg som jobbet med rus i bydelen, så da var det veldig travelt, forteller ruskonsulent Heidi Jacobsen.

Heidi har jobbet i rusomsorgen i seksten år i bydel Bjerke. Hun forteller at hun vært igjennom mange omorganiseringer, men også sett en endring i hvordan man tenker på i rusomsorgen.

– Før var man naiv og tenkte at alle skal slutte å ruse seg en gang. Nå er fokuset i større grad langtidsoppfølging, tilgang til medisiner og hjelp til praktiske ting som bolig og ettervern, forteller Heidi.

Fra å jobbe alene i rusomsorgen i bydelen er Heidi nå en del av et team. Sammen har de ansvar for 150 mennesker som har utfordringer med rus i bydelen.

– Komplisert og byråkratisk

Heidis rolle som ruskonsulent har også endret seg. I stedet for å møte henne får rusavhengige i bydelen tildelt en saksbehandler som hovedkontakt. Heidi kan derfor jobbe med å koordinere kontakten mellom alle leddene som må på plass rundt en rusavhengig.

– Jeg bistår saksbehandlerne, men er ikke like bundet. Det frigjør meg slik at jeg kan gå raskt inn i saker der det brenner, forteller Heidi.

Til tross for en styrket rusomsorg i bydel Bjerke, forteller Heidi at det fortsatt er en vei å gå.

– Systemet skulle vært mindre komplisert og mer ubyråkratisk. Det skulle gått raskere å få hjelp ved at man slapp alle prosessene. Som for eksempel når folk vil inn i korttidsbehandling, da er det en stor utfordring for oss å få alt på plass på kort tid, forteller Heidi.

Hun mener at en av de største utfordringene hun møter i jobben er knyttet til forventninger.

– Mange har store forventninger til at når rusavhengige skal inn til behandling, så skal de bli rusfrie. Når de kommer ut igjen skal de rett i jobb. Det er ikke bare rusavhengige som har disse forventningene. Det gjelder foreldre, andre pårørende og til og med hjelpeapparatet selv. De forventer at vi skal få til mye, men det er sjeldent så enkelt, sier Heidi.

Hun forteller at man må være tålmodig og ikke ha for store forventninger.

– Samtidig må man ikke slutte å være optimistisk, slår hun fast.

– Vi må bare begynne å se mennesket bak rusen - det er jo alltid en grunn til at det har gått som det har gått, sier Michelle.

Alt annet enn en stereotypi

– Kunne vi byttet en røyk mot en snus, spør en av jente fra nabobordet.

Hun lener seg over skulderen til Michelle og nikker smilende mot røykpakken hennes. Michelle skvetter til og ser spørrende på henne. I det jenta er i ferd meg å gjenta spørsmålet fisker Michelle frem en ny røyk fra pakningen.

– Jeg snuser ikke, sier hun forsiktig og smiler opp mot jenta.

Jenta takker og går tilbake sitt eget bord. Det falt henne aldri inn at Michelle har vært i aktiv rus siden hun var 14 år.

– Det er få som tror på meg når jeg sier at jeg fremdeles bruker. Folk tror jeg er rusfri nå, men så fort de ser armene mine…

Michelle stopper opp og lar den brune skinnjakken skli nedover skuldrene.

Arrene er det eneste som avslører henne. For når man møter Michelle ansikt til ansikt fremstår hun som alt annet enn stereotypien av en heroinist. Hun er rak i ryggen, fast i blikket og klar i talen.

– Rusmisbrukeren er stigmatisert som skitten, farlig og kriminell. Vi må bare begynne å se mennesket bak rusen - det er jo alltid en grunn til at det har gått som det har gått. På mange måter er vi veldig ressurssterke, og flere rusavhengige ønsker å være i jobb. Det er bare synd at ingen tør å se etter potensialet, sier Michelle.

Michelle bruker mye tid på å dokumenterer oppturer og nedturer i livet. Hun ser det som sitt ansvar å stå opp for de som ikke kan det selv.

Skal bli ruskonsulent

Michelle er fortsatt i aktiv rus. Samtidig går hun på voksenopplæring hvor hun tar opp fag fra videregående. Hun jobber også i Foreningen for human narkotikapolitikk og er nyansatt i =kaffe. Om en måned tar hun eksamen, om to skal hun inn til behandling.

Behandlingsstedet har hun valgt selv. Hun har tenkt igjennom hva som er viktig for henne, og har satt opp en liste med krav. Deretter har hun kryssjekket listen for hvert behandlingssted hun har besøkt.

På mange måter tok hun jobben som ruskonsulent i egne hender. I fremtiden vil hun gjøre det på heltid.

– Når jeg blir ruskonsulent så vil jeg gjøre alt annerledes. Jeg hadde gitt alle telefonnummeret mitt, og sagt at de alltid kan ringe meg. I blant er det bare en fem minutters prat på telefon som redder liv. Jeg hadde møtt brukerne der de er og ikke på et sterilt Nav-kontor. Jeg hadde jobbet tre timer ekstra om det var behov for det en dag, sier Michelle.

Hun har tro på at sin egen erfaring med rusen og behandlingssystemet vil kunne utgjøre en stor forskjell for menneskene hun skal hjelpe. Hun er også innforstått med at jobben ikke er enkel.

– Det er en utrolig vanskelig jobb, men den dagen du velger å bli ruskonsulent må du være tilgjengelig. Det er snakk om liv og død. Det er et valg du har tar når du velger det yrket.

Belastet rusomsorg

Med den nye rusreformen skal rusomsorgen flyttes fra jus til helse. Rusavhengige skal ikke lenger bøtelegges eller bures inne. Straff og stigmatisering skal erstattes med forebygging og skadereduksjon.

Med en slik reformering kan det se ut til at flere mennesker skal sluses inn i en allerede belastet rusomsorg. Det kan bety flere klienter for ruskonsulentene, saksbehandlerne, sosialkonsulentene og oppfølgingskonsulentene. Det er derfor viktig at man parallelt med rusreformen bygger ut tiltaksapparatet rundt rusavhengige.

Har vi forberedt oss godt nok på denne utviklingen?

I følge Tone Tellevik Dahl er det en vurdering som først blir gjort etter at reformen har blitt vedtatt.

– Vi er klar over problemstillingen og forventer at reformen vil bety en vridning av ressurser fra justis til helse og spesielt til oss i kommunene. De konkrete konsekvensene kan vi som sagt først vurdere når reformen er vedtatt og det blir tydelig hvor mye ansvar som legges til kommunale tjenester og hvor mye ansvar spesialisthelsetjenesten, som har ansvar for å tilby tverrfaglig spesialisert rusbehandling, blir tillagt, svarer hun.

Tekst: Elisabeth Skjervheim / Tekst og foto: Fanny Bu

Created By
Fanny Bu
Appreciate

Credits:

Fanny Bu

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a copyright violation, please follow the DMCA section in the Terms of Use.