Loading

De russiske studentene Av Adrian Skaar & Øistein Falch

Arkhangelsk. 350 000 innbyggere. En av de nordligste byene i europeiske Russland, og en av Russlands første havnebyer. Der vi befinner oss ligner klimaet nærmere det vi har i Norge i April måned. Det blåser, det er kaldt, det er sørpeføre. Når en passerer byen er forfalne trehus, ødelagte veier og gjørme som setter seg fast til skoene som brunt lim uungåelig. Sentrum består i større grad av boligblokker som ble bygd under sovjet-tiden, samt flere monumenter som hedrer helter fra første og andre verdenskrig. Men Arkhangelsk er ikke bare en eldre havneby. Den er også hjemplass for NarFU (Northern Artic Federal University) som har i overkant 20 000 studenter. Den fattige nordvestlige havnebyen er også en studentby.

Det nordvestlige Russland
Et vanlig syn i Arkhangelsk

Møtet med studentene

Vi satt oss ned med flere russiske studenter for å høre deres opplevelse av studiehverdagen. De fleste som studerer ved NarFU er lokale innbyggere som er født og oppvokst i byen eller rundt om i provinsen. Felles for de aller fleste er at de må bo hjemme hos foreldrene sine, fordi stipendet ikke rekker til. Studentene vi møtte var intet unntak. De fleste tilreisende studenter fra andre byer er også avhengig av å få økonomisk støtte fra familien sin.

Den enorme arbeidsledigheten i Arkhangelsk gjør at deltidsjobber er vanskelige å skaffe seg. Etter endt utdanning skal man se seg rundt etter arbeid, og da trenger man aller helst en mastergrad å vise til for å komme inn i et allerede stramt arbeidsmarked.

Med norske øyne ser vi på universitetet som en institusjon for åpen debatt og synliggjøring av tabuer, så vel som en plass hvor de ubehagelige samtalene skal tas i søken om å finne den tydelige sannhet. Slik oppleves det ikke på den russiske campus. Studentene vi snakket med kunne fortelle at her er tabuer mindre snakket om.

Norske fenomener som SHoT-kampanjen, som var en spørreundersøkelse for norske studenters helse, er nærmest utenkelig her. Den åpne diskusjonen om psykisk helse er fraværende både på russisk campus, og i det russiske samfunnet som sådan. Dialogen tar rett og slett ikke sted – for noen kan det få alvorlige konsekvenser.

"Det er mange ting jeg ikke liker med utdanningsløpet."

Et steinkast fra Lenin Square, der en gigantisk statue av Lenin pryder plassen, skal vi møte Alina Nipers. Vi beveger oss mot en kafé som ser ut til å være under renovasjon. Planker og stillas omringer inngangen. Når vi trår inn blir vi truffet med følelsen av overraskelse. Overraskelse av at det faktisk ikke ser falleferdig ut på innsiden. Interiøret er fint, og har en koselig atmosfære ved seg. Vi beveger oss innover i lokalet, og setter oss i hjørnet. Stedet er fylt med bokhyller og bøker til utlån.

Etter litt venting, ankommer Alina Nipers. Hun bestiller en kopp kaffe, før hun setter seg ned med oss. Alina studerer språk-og lingvistikk ved NarFU. Hun er på sitt fjerde år av en bachelor, hvor hun tilbrakte ett semester i Tromsø. I løpet av det korte oppholdet lærte hun å snakke norsk flytende. Dette kom ikke av seg selv.

Alina Nipers

– Jeg skaffet meg deltidsjobb på studentbaren Driv, i håp om å utvikle norskferdighetene mine. Det gikk dessverre ikke så bra, alle snakket bare engelsk til meg, sier hun.

Til tross for laber kommunikasjon med nordmenn fra tiden hennes i Tromsø, er det gode norskkunnskaper som møter oss. Hun snakker norsk flytende og har allerede gjort den nord-norske dialekten til en vane. Alina er i sitt siste år på bacheloren. Når hun ser tilbake på tiden sin i NarFU er det med blandede følelser. Mange emner føles overflødige og unødvendige. Men de er påkrevd dersom du skal ha en bachelorgrad.

– Det er mange ting jeg ikke liker. Utdanningssystemet gir meg veldig mange fag jeg ikke trenger i det hele tatt. Hva skal jeg med økonomi og project management når jeg studerer lingvistikk? Hun sukker oppgitt ut mens hun tar seg en slurk av kaffen sin.

Bachelor – og masterløpet er et nytt fenomen i russisk utdanning. En bachelor tar som regel fire år og de fleste begynner å studere ved universitet innen de er 17-18 år gamle. Ting som friår og folkehøgskole er ukjente begreper blant russisk ungdom. Prestasjonspresset er enormt. Summen studentene får utdelt i form av stipend er prestasjonsbasert – en dårlig karakter på eksamen fører til lavere stipend.

Når hun får spørsmålet om forskjellen mellom å studere i Norge og Russland, er hun klar i sin tale.

"I Norge snakker man åpent om sex og politikk i timene. Det er utenkelig her."

– I Norge er det mye mer avslappet. Lærerne kan bruke banneord. Det er ikke vanlig i Russland i det hele tatt. De snakker åpent om temaer som sex og politikk. Det er umulig at lærerne her snakker om noe sånt. Helt utenkelig. I Russland må vi også tiltale lærerne som “De” fremfor “du”. Vi er mye mer overvåket her. Lærerne har kontroll på hva vi gjør til enhver tid. Noen ganger kan de ringe foreldrene våre hvis vi ikke møter opp til forelesning, utdyper Alina.

Et annet tydelig skille mellom norsk og russisk utdanning er informasjon og tilrettelegging rundt psykisk helse. I en årrekke har det vært flere informasjonskampanjer i Norge om mer satsning på helsetjenester på campus – det er derimot ikke tilfellet i Russland, slik Alina opplever det.

– Det finnes ikke noe kunnskap her om psykiske helseproblemer. Ingenting.

Mangelen på tilrettelegging for studenter som sliter psykisk var overraskende å høre. Forfjamselsen bredte seg mellom oss, og det tok et lite øyeblikk før vi fortsatte å spørre “har dere ingen helsesøster, eller noe lignende?”

Alina svarer kvikt.

– Psykisk helse er ikke særlig diskutert i Russland. Hvis du sier at du har noe galt med psyken din, kan folk se rart på deg. Ingen snakker om det i det hele tatt.

Før vi rekker å stille et oppfølgingsspørsmål fortsetter hun:

– Vi har ikke en psykolog ved universitetet vårt. Jeg har i hvert fall aldri hørt om det. I Russland er det et stort problem. Jeg har lest mange historier der folk har delt problemer med psykiatere og de svarer bare ”Nei, du er helt frisk”.

Synes du at det burde være en psykologtjeneste eller lignende på universitetet?

– Jeg tror det burde være en psykolog ved universitetet, selvfølgelig. Kanskje om rundt fem til ti år når flere unge skal jobbe på universitet, så vil det forandre seg. Jeg vet ikke.

Ulla Stang Dahl

Den norske læreren ved NarFU

Ulla Stang Dahl underviser i norsk ved NarFU. Tidligere har hun vært lærer på Sørumsand videregående skole. I høst valgte hun å prøve noe nytt, og søkte på en stillingen som norsklærer ved universitetet i Arkhangelsk. Tidligere har hun gjort noe lignende, da hun jobbet som lærer i Aserbajdsjan i et år. Den gang brukte hun samme utvekslingstjeneste som nå, SiU (Senter for internasjonalisering av utdanning).

Vi blir invitert inn på kontoret hennes for et intervju. Det ligger i fjerde etasje ved lingvistikkavdelingen til NarFU. Kontoret er smalt, med en grønnlig farge. Likevel har hun fått plass til to pulter, et skap og en bokhylle, i tillegg til en kontorstol og to brune skinnstoler. I enden av rommet er det et stort vindu som solen skinner igjennom. Det er gitter på utsiden, men vi kan likevel se ut over det sidestilte bygget som strekker seg ut fra det vi befinner oss i.

Kontoret til Ulla
"For at vi skal forstå oss selv, må vi forstå Russland."

Samtalen starter med preg av nysgjerrighet. Hvordan endte en godt utdannet kvinne fra Sørumsand opp her? Nysgjerrigheten er gjensidig fra hennes side. Hva i all verden gjør disse norske studentene i Arkhangelsk av alle steder?

Det ligger flere bøker fra forfatteren Øystein Morten om vikingtiden strødd rundt på kontoret. Stang Dahl kan fortelle at klassen hennes har hatt om vikingtiden nylig. Hun viser oss en video på YouTube fra da Øystein Morten var på besøk. I den filmen sier hun blant annet at for at vi [nordmenn] skal forstå oss selv, må vi forstå Russland. Etter en stund med prat om vikingtiden, klassen hennes og hva vi gjør her, beveger vi oss over til spørsmålene. Med videoen vi nettopp ble vist ferskt i minne, spør vi henne om å utdype hva hun mente om at nordmenn må forstå Russland for å forstå seg selv.

– Deler av vår historie og fortid er flettet sammen. Vi har beskrivelser av de samme heltene og de samme stedene. Vi har litteratursjangre som har oppstått ganske samtidig. Ved å se på hvordan historiske personer er fremstilt på ulike måter i de russiske og norske fortellingene, altså de samme historiske personene, lærer vi om hvordan vi har brukt litteraturen for å bygge opp fortellingen om oss selv, konkluderer norsklæreren.

Det vanskelige spørsmålet om helsetjenester er uunngåelig, og vi kan ikke utsette det lenger, men et overraskende positivt svar møter oss. Hun kunne opplyse om at helsetjenesten i Russland var upåklagelig.

-Vi [lærere] har en veldig grundig legesjekk en gang i året. Da jeg ble syk for en stund siden, var ambulansen på døra mi på et øyeblikk for å frakte meg til sykehuset. Og da var jeg ikke alvorlig syk engang. Jeg ble overrasket over hvor godt helsesystemet virket å være, forteller Stang Dahl.

Det var tydelig at fysiske sykdommer ble godt tatt hånd om, men når spørsmålet om tilbud for psykisk helse dukker opp, blir hun tyst. Før hun etter lang betenkningstid svarer;

-Nei, jeg tror ikke man har noen gode ordninger for psykisk helse her.

ILLUSTRASJONFOTO: Konsekvensene av manglende oppfølging på studenters psyke kan i verste fall være skjebnesvanger.

Hun forteller at det gjennom samtaleøvelse i norskundervisningen, der de har vært inne på temaer som selvmord og psykisk helse, har kommet frem at mange studenter har tatt livet av seg. Dette dreier seg om unge folk, spesielt jenter, som studentene kjenner til. Alle detaljene i disse tilfellene var ikke kjente, og ifølge studentene er det fordi temaet i disse hendelsene er tabubelagt og hemmeligholdt.

– For de som er hardt rammet av slike problemer [traume, psykiske lidelser], så er det et uløselig og veldig dramatisk problem fordi de ikke får hjelp. De har ikke noe sted å gå med problemene. Det får tragiske utfall, avslutter Stang Dahl.

"Folk er redde for å stille dumme spørsmål."

Anastasia Oparina studerer for å bli russisk tolk ved NarFU. Hun har i to år engasjert seg i Barents Regional Youth Council (BRYC), som har som mål å samle studenter ved Barentsregionen. Vi møter Anastasia ved gågaten Chumbarova Luchinskogo. På folkemunne kaller de det for “krasivaya ulitsa”; “den vakre gaten”. Derfra beveger vi oss til en koselig, litt bortgjemt restaurant. Pomorskiy heter den. En russisk restaurant med en hyggelig atmosfære. Lysene er dimmet ned og musikk spilles behagelig i bakgrunnen. Interiøret er som tatt ut fra en sjørøverfilm. Ror, seil, netting og tønner er kun noen av tingene som pryder restauranten. Alt er av tre, for å forsterke inntrykket. Etter å ha satt seg ned og bestilt mat, begynner praten å gå.

I likhet med Alina mener Anastasia at det er en del overflødige fag i utdanningsløpet.

– Det russiske systemet i seg selv er bra, men det er ganske mange unødvendige fag. Det gjør at du må være på skolen fra klokken åtte til fire. Det er ikke alltid like praktisk. Det er også noen lærere som er veldig strenge. Hvis vi ber dem om å repetere, kan de svare “men jeg har jo allerede sagt det.” Folk er redde for å stille “dumme” spørsmål. Det mener jeg blir feil. Det burde være rom for å stille all slags spørsmål. Vi er tross alt ikke professorer. På noen vis kan man si at systemet dreper nysgjerrighet, konstaterer hun.

Anastasia Oparina ved Chumbarova Luchinskogo

Vi merket at det nok en gang var på tide å bevege seg mot det svært sensitive temaet mental helse. Etter å ha snakket med både Alina og Ulla var vi nysgjerrige på om Anastasia delte deres oppfatning. Nok en gang fikk vi forsterket inntrykket av at mangelen på helsetjeneste er tydelig. Hun forteller at folk som regel deler problemene sine med familie eller veldig nære venner, og at hun selv aldri har kommet til det punktet at hun har hatt behov for å snakke ut om problemene sine med en profesjonell.

Det var tydelig at et mønster begynte å forme seg. Eksisterer det overhodet ingen tilbud for folk som sliter ved NarFU? Etter litt nærmere graving viste det seg at det finnes en helsetjeneste. SPS (Students Psychological Service) ved NarFU har som mål i å kartlegge studenters psykiske helse og har en anonym helsetjeneste der studenter kan åpne seg. Likevel kan det settes spørsmålstegn ved at tilsynelatende få studenter er klar over dens tilgjengelighet.

Da vi kom hjem til Norge, fulgte vi opp kontakten med Anastasia. Siden sist vi snakket med henne, har hun selv kommet over helsetjenesten.

– Vi har faktisk en spesialtjeneste, ikke bare på vår campus, men på hele universitetet som kalles SPS. De tilbyr helsekonsultasjoner gratis, både for studenter og lærere. De har en side på VK (russisk sosialt nettverk), men den har bare i underkant av 800 følgere, så de har nok en vei å gå der. Jeg fant nettopp siden deres i dag og det er så mye mer enn psykologisk konsultasjon. Jeg må sjekke det ut selv, skriver Anastasia.

Slik ser VK-siden til SPS ut.

Vi tok kontakt med ansvarlige for denne tjenesten. Henvendelsen vi sendte ut på E-post ble besvart av Alexey Molov, som er koordinator ved SPS. Han kunne fortelle at de har cirka to til tre henvendelser i uka, men at det pleier å være flere om høsten og våren. Gruppetimer har også blitt mer vanlig, og tjenesten legger til rette for at man kan gå flere sammen til konsultasjon.

– De vanligste problemene som studenter kommer til oss med kan være at de har angst, sliter med å ta avgjørelser, stress og vanskeligheter i jobb/studie eller ensomhet.

Vi spør ham om hva han har å si om de tidligere nevnte selvmordspåstandene.

– Studenter holder ofte denne informasjonen hemmelig. Vi fikk en henvendelse fra en lærer som hadde en student som visstnok var suicidal, men studenten selv gikk ikke videre med det. Det var også en klient som hadde selvmordstanker, men vedkommende forsøkte aldri å ta sitt eget liv. Vi har ikke hørt noe om folk som faktisk har begått selvmord, skriver Molov.

– Organisasjonen vår har ingen statistikker på dette. For å være ærlig, vet jeg ikke hvem det er som sitter på denne informasjonen du refererer til. Hvis et selvmordsforsøk blir oppdaget, vil personen bli registrert i spesialinstitusjoner. Vi behandler dem ikke, derfor har vi ikke oversikten.

Molov vil også presisere at de er en frivillig organisasjon, så det er vanskelig for dem å håndtere alle problemene og henvendelser som studenter kommer med. Det var få studenter av de vi snakket med i Arkhangelsk som hadde hørt om SPS. Molov er klar på at tjenesten kanskje ikke er så synlig for studenter ennå.

– Vi jobber aktivt med å bli mer synlige. Men for å oppklare – vi er en frivillig organisasjon. De som jobber for SPS, jobber gratis, så vi kan ikke dekke alle problemene på campus, avslutter Molov.

Sergei German og Anton Skachkov

Tilbake i Russland møter vi to realfagsstudenter etter møtet med Anastasia. Sergei German og Anton Skachkov er to sisteårsstudenter ved NarFU. Det studerer begge i bransjer som er gode på å sysselsette ferdigutdannede arbeidere innad i byen. Sergei studerer for å bli ingeniør, mens Anton studerer elektroenergi. En vesentlig ting skiller dem; den ene vil bli, mens den andre vil forlate byen.

Vi møter først Sergei i et stort lokale vi har fått låne for anledningen. Rommet er i øverste etasje ved det intellektuelle senteret ved NarFU. Det minner om den type lokaler som brukes for å holde møter for større forsamlinger, men nå er det bare Sergei og oss her, samt en tolk. Et rundt bord er blitt plassert i midten av det svære, forlatte rommet. Vi setter oss ned. Settingen med det gigantiske rommet, det store runde bordet, og tolken minner om et ekstraordinært møte mellom diplomater på tvers av landegrenser. I realiteten er vi bare studenter fra to vidt forskjellige land.

Sergei German hadde egentlig planer om å melde seg inn i militæret, men komplikasjoner med helsen satte en stopper for den drømmen. Når det ikke gikk var planen å ta utdanningen lenger sør i landet, men også disse planene strandet da familien ikke hadde økonomi som strakk til for å sende Sergei utenbys. Da måtte han ta til takke med ingeniørutdanningen ved NarFU. Selv om han er klar til å forlate Arkhangelsk etter bacheloren er levert inn, har han fortsatt en stor forkjærlighet for hjembyen sin.

– Som en ekte russer vil jeg si at Arkhangelsk er mitt hjemsted. Selv om jeg ser veldig mye negativt i denne byen, er jeg uansett glad i den. Jeg ble født her, vokste opp her og har fått venner her, erkjenner Sergei.

Anton er en stor kontrast fra Sergei. Han har også vokst opp i Arkhangelsk, men har ingen planer om å flytte vekk, selv etter endt utdanning. Han ønsker faktisk å slå seg til ro i byen og følge i fotsporene til foreldrene sine, som også jobber innen elektroenergi. Vi møter Anton samme sted som vi møtte Sergei to timer tidligere, og som mannen før seg, var Anton også veldig meddelsom.

– Mange velger å flytte herfra fordi de ikke ser muligheter her. Jeg ser muligheter til å skaffe meg jobb her innen mitt felt, fastslår Anton.

Anton ser en framtid i Arkhangelsk. Han har troen på at byen kan utvikle seg i en positiv retning, at de falleferdige byggene blir revet, og at næringslivet vil hevde seg på landsbasis.

– Jeg tror at det blir en god utvikling av byen og jeg ser at byen blir bedre for hvert år som går. Vi får nye bygninger og de gamle trehusene blir revet ned. Hvis vi sammenligner byen for ti år siden med slik den er nå, så har vi utviklet oss mye. Jeg tror at hovednæringer som skipsbygging og malmutvinning skal føre til videre utvikling av byen, og studentene som går ut herfra vil bidra i denne utviklingen, sier den unge elektroenergi-studenten.

Selv om Sergei er født og oppvokst i byen, og åpenbart er glad i hjemstedet sitt, deler han ikke Antons oppfatning. Når han får spørsmålet om hvorvidt Arkhangelsk er en fin arena for å vokse opp og ta en utdanning, stopper han litt opp.

– Godt spørsmål. Jeg tenker mye på dette...

Han tar lengre betenkningstid før han konsekvent svarer;

– Svaret mitt er nei.

Vi ber ham om å utdype.

– Det er dårlig klima her på grunn av kulden. Her er det få arbeidsplasser og stor konkurranse på arbeidsmarkedet. De grunnene fører til mitt ønske om å flytte fra Arkhangelsk til Sør- eller Midt-Russland. Der er det varmere og flere arbeidsplasser, oppsummerer Sergei.

Tilbake til Alina Nipers. Vi har forlatt kaféen vi var på, og nå vandrer vi gatelangs i Arkhangelsk. Vi spaserer langs en av de større gatene i byen, Voskresenskaya. Det er en mild regnværsdag og vi plasker gjennom større vanndammer. Alina har på seg svarte støvletter, mens vi går rundt i ordinære joggesko som lett tar til seg vann. Vi ser oss rundt, og bysituasjonen som Sergei og Anton forteller om blir mer og mer tydelig. Alina er verken arkitekt eller ingeniør, men hun er ikke særlig imponert over bebyggelsen til hjembyen sin.

"Her finnes det ingenting for meg."

– Jeg tror ikke at regjeringen har råd til å gi menneskene her penger til oppussing. Gamle bygg er et stort problem i hele Russland og Arkhangelsk er en av de fattigste byene. Vi har flere konferanser hvor folk diskuterer disse problemene. Det var jo bare trehus her for 100 år siden. Nå er det en kombinasjon av trehus og sovjetblokker og bygg i utkanten.

– Spørsmålet vi må stille oss er – hvilken by er vi? Hvordan skal den se ut? Man må lage regler for hvordan man skal bygge opp byen, men det bryr ikke regjeringen seg noe om.

Hun har heller ingen planer om å bli værende og vil dra så snart bachelorutdanningen er ferdig. Arbeidsmulighetene etter endt utdanning i lingvistikk er få, og de jobbene hun kan få er svært dårlig betalt. Hun resignerer tungt når hun begynner å snakke om arbeidsmulighetene i hjembyen.

– Det finnes ikke jobb for meg her. Jeg kan jobbe som lærer, men det er et av de dårligst betalte yrkene i Russland. Du tjener kanskje 20 000 rubler (3 300 NOK) i måneden. Man kan ikke leve av sånne penger. Jeg kan heller ikke jobbe som tolk her, fordi det kommer bare nordmenn, og de snakker godt engelsk. Jeg vil heller til St. Petersburg eller Moskva. Her finnes det ingenting for meg.

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.