Rusmagneten

Magne Halvorsen (57) var ikke gamle karen da han tok sin første øl. Men han var ganske gammel da han tok sin siste. 45 år med rus har gjort ham klar på to ting. Én: Han skal bli rusfri. To: Han kan ikke love å bli det. Det er rusens forbannelse. Du vil ut, men klarer det ikke. Veldig enkelt å beskrive. Resten er veldig vanskelig.

Det er rusens forbannelse. Du vil ut, men klarer det ikke. Veldig enkelt å be- skrive. Resten er veldig vanskelig. Vi finner alltid noen unnskyldninger for å ruse oss, sier Magne.

Trøst i motgang

Belønning i medgang. Flukt i lediggang. Trist for Magne, men tross alt selvforskyldt. Det har vært verre for hans nærmeste. Først og fremst to eks- koner og de tre barna (16, 18, 21 år) han har med den siste av dem.

– Jeg tenker på hvordan de har måttet skjule misbruket mitt. At jeg har vært for rusa til å passe ungene. Jeg har masse dårlig samvittighet. Det er jo ikke sånn en familiefar skal være. Jeg husker jeg ikke turte å ha med kompiser hjem fordi jeg var redd for hvilken tilstand faren min var i. Så ble jeg en sånn far sjøl. Jeg har vært en dum stut, sier Magne og smiler forsiktig.

Det er på denne tiden av året det gnager mest. Når julegatene er tent og varmluften siger ut fra kveldsåpne butikkdører og de mindre praktisk anlagte av oss går i sirkler rundt selvpakkedisken. Magne har hatt mange nok julekvelder i fengselet.

– Jeg husker tilbake fra jeg var sånn rundt fire. Far var alltid drita i jula. Det skulle aldri skje med meg, sier Magne.

Derfor har han alltid vært nykter sammen med ungene i jula. Hvis han ikke har sittet inne. I fjor fikk han sin første julaften med familien på tre år. Han ønsker seg alle de kommende.

Glede: I fjor fikk Magne Halvorsen sin første julaften med familien, etter tre år med jul i fengsel.

Men la oss gå rundt 45 år tilbake i tid. Til Sunndalsøra. Den lille bygda på Nordmøre har vokst fra bare litt spredt bebyggelse til et etablert samfunn rundt aluminiumsfabrikken til Norsk Hydro. Magne har blitt 12 år. Moren har bestemt at han skal bo hos besteforeldrene. Faren drikker altfor mye.

– Men det var ikke noe bedre der jeg kom, sier Magne.

Bestefaren sendte ham ned til kjøpmannen i bygda for å kjøpe øl. Magne fikset litt på håndskriften. 6 ble enkelt til 8. Magne må humre litt av sin egen driftighet. Men det tragiske faktum var at han allerede var ute av startblokkene på sin kriminelle løpebane. Og enda tristere: Han hadde ingen omsorgspersoner som kunne diskvalifisere ham for tjuvstart.

Men bestefaren visste.

– Jeg ville fortelle ham det før han døde, jeg hadde litt dårlig samvittighet. «Du husker hvor jeg satt og drakk?», sa han. «Ja, ved høvelbenken i kjelleren» svarte jeg.

Der hadde bestefaren puttet alle ølkorkene i en skuff for å holde orden på regnskapet. Og det var som regel for få av dem da kjøpmannen kom med regningen en gang i måneden.

– Så ja, bestefar visste det. Men han sa aldri noe, forteller Magne.

Bestefaren var sjømann. Under krigen tok han med seg tobakk og potplanter fra sydligere strøk. Potplanter må ikke forveksles med potteplanter.

– Det var marihuana. Han dyrket det i kjelleren. Og jeg var en nysgjerrig 12– åring. Jeg kneip av noen blader, tørket og røyket dem. Det var ikke akkurat den beste skolen…

Det hendte bestefaren var streng og tydelig. Som da han ba Magne holde seg unna sjømannslivet. Men du har kanskje skjønt det allerede: Magne hadde en dragning mot det som for en tenåring var forbundet med spenning og grenseoverskridelser. Alkohol. Mopedkjøring. Det de eldre kompisene dro ham med på. Det som i de voksnes verden var forbudt.

Det var riktig nok ikke forbudt, verken å dra til sjøs eller å gi blaffen i en bestefars ønske. Men det var spenning og brutte grenser. Og flere skulle det bli.

Følelsen av verdighet: Gjennom FRI i Drammen, Kirkens Bymisjon tiltak for å skaffe rusavhengige og løslatte arbeid, bolig og et rusfritt nettverk, begynte Magne å kjenne på sin egen verdighet igjen. Etter en tid i Vaktmestertjenesten til Kirkens Bymisjon, fikk han jobb i firmaet Extra Servicepartner, som driver med det samme Magne jobbet med tidligere.

Sjømannslivet

– Jeg prøvde amfetamin første gang i Amsterdam, da var jeg 16. Og det var jo hele tiden masse alkohol om bord, sier Magne.

Som du forstår: Han dro til sjøs likevel.

– Men jeg måtte ha skriftlig tillatelse fra foresatte. Og det ville jeg jo aldri få. Så jeg gikk på hyrekontoret i Sunndalsøra, fikk papirer og skreiv under sjøl. Magne fikk etter hvert både legeattest og vaksiner. Men også en vemmelig følelse. Dagen før Magne skulle skrive under de siste papirene som gjorde ham klar for sjømannslivet, ville karen på hyrekontoret ha forsikringer om at Magne virkelig hadde tillatelse hjemmefra. Samme kveld tok han ut telefonkontakten hjemme hos besteforeldrene.

– De hadde sikkert ringt. Men de var ingen som tok telefonen, sier Magne.

Han pakket kofferten i hemmelighet og sneik seg ut. Tok tog til Oslo, fly til Hamburg og tog videre til Antwerpen. Der fikk han hyre på en båt til Amerika. Han sendte et brev hjem da han kom over. Hans første livstegn. Det gikk ytterligere halvannet år før han var tilbake på Sunndalsøra.

– Hva sa besteforeldrene dine?

– Ikke stort. 18 måneder er jo ganske lenge.

Ble det noen sjukmeldinger på jobb, så ble det å ty til amfetamin og jobbe fem–seks dager i strekk. Og da var man på kjøret.

Magne fikk drøyt 11 år til sjøs. Litt lenger enn han har sittet inne. Bølgene gikk høyere på land. Han brukte og omsatte narkotika. Piller, hasj, amfetamin og selvsagt mye alkohol.

– Men jeg har aldri solgt til unger. Det er lett å bagatellisere rusmisbruk når du er midt oppe i det selv, men såpass var jeg klar over. Og så lenge du må finansiere ditt eget bruk, så er det fint lite å tjene på det. Jeg har nok gått i minus også økonomisk, sier Magne.

Han hadde full jobb til et stykke ut på 2000– tallet. Egen bedrift som drev med sandblåsing og lakkering. Åtte ansatte på det meste. Og et tilsynelatende normalt familieliv. Bare hans aller nærmeste kjente Magnes mørke side.

– Ble det noen sjukmeldinger på jobb, så ble det å ty til amfetamin og jobbe fem– seks dager i strekk. Og da var man på kjøret.

Harde dommer, harde murer

To ekteskap gikk i oppløsning. Han legger ikke skylda på andre enn seg selv. Etter hvert gikk også firmaet i oppløsning. Og Magne selv, mer eller mindre. Det ble noen harde år. Harde stoffer. Harde dommer. Harde murer.

Magne husker han lå i fosterstilling i Skien kretsfengsel. Abstinensene var forferdelige. Da ba han til gud.

– Hvis det er noen som hører meg, så skal jeg ikke gjøre dette noe mer, sa jeg.

Han holdt ikke løftet den gangen heller. Det betød ikke at han ikke ble hørt. Magne har flere opplevelser som har styrket ham i troen på noe. Han vet ikke helt på hva.

– En gang tok jeg toget fra Skien til Oslo, det var jo så enkelt å ruse seg i Oslo. Men jeg møtte ingen som ville selge meg noe. Ingen kjente ansikter fra miljøet. Jeg ringte, ingen svarte. Jeg satte meg på en benk. Da kom det en frelsesarmeoffiser bort til meg og sa «det du leter etter, finner du ikke her. Bli med meg». Så ble jeg tatt med inn på et møte. Det var kaffe og vafler, og jeg følte en indre ro. Da jeg kom ut igjen, så var alle der, alle dem jeg hadde etterlyst. Men da takket jeg nei…

–Men det varte ikke så lenge da. Men det var en opplevelse som satte spor, sier Magne.

Det skulle kommer flere. Og positive. I fengselet fikk han besøk av Kristin fra Kirkens Bymisjon i Kongsberg.

– Hun kom en dag i måneden. Hun brukte fridagen sin på å besøke meg, sier Magne og smiler.

Det ble hans første kontakt med Kirkens Bymisjon. Siden har kontakten blitt tett og nærmest livsnødvendig. Gjennom FRI i Drammen, Kirkens Bymisjon tiltak for å skaffe rusavhengige og løslatte arbeid, bolig og et rusfritt nettverk, begynte Magne å kjenne på sin egen verdighet igjen. Etter en tid i Vaktmestertjenesten til Kirkens Bymisjon, fikk han jobb i firmaet Extra Servicepartner, som driver med det samme Magne jobbet med tidligere.

Gutten i Magne

– Jeg er evig takknemlig overfor Kirkens Bymisjon, sier Magne.

– De står i fengselsporten og henter deg når du står der med to bæreposer. De besøker deg, prater med deg og ordner praktiske ting. Og du møter folk som har opplevd det samme, som har kjent det på kroppen. Å ha sånne støttespillere gjør at sånne som meg ikke ruser seg.

Magne forteller om en terapitime en av de siste gangene han satt inne. De innsatte skulle sette opp 20 punkter med drømmer og ambisjoner om framtiden. Så skulle de stryke ut punkt for punkt, til de satte igjen med ett. Noen ville bli millionærer, få seg en tøff bil eller en vakker kone. Magne satt igjen med ett punkt på seks bokstaver: Rusfri.

– Jeg skal gjøre mitt for å bygge opp gutten jeg vet bor i meg, sier Magne.

Tekst: Øivind A. Monn-Iversen - Foto: Torstein Ihle

Les også:

Sterke inntrykk under ByFrokost

Tobarnmoren Ellen må be om hjelp for å gi-barna en god jul

Norges første hjemløshologram gjorde en «usynlig» synlig

Made with Adobe Slate

Make your words and images move.

Get Slate

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.