Språkhistorie 1900-tallet til i dag

1800-tallet: På 1800-tallet var det viktig for folk å ha en sterk nasjonalfølelse for å føle tilhørighet til samfunnet og landet de bodde i. For å kunne utvikle nasjonalfølelsen er språk viktig. Siden Norge hadde vært i union med Danmark var skriftspråket i landet fortsatt Dansk selv om befolkningen snakket dialekter og en fornorsket versjon av dansk. Dette virket negativt på nasjonalfølelsen og Ivar Aasen dannet landsmålet ut fra dialekter og Knut Knutsen dannet riksmålet ved en fornorsking av det danske skriftspråket.

1900-tallet: Tidlig på 1900-tallet hadde det oppstått en konflikt mellom de som brukte landsmål og de som brukte riksmålet. På grunn av at landsmålet og riksmålet begynte å nærme hverandre og det ble dannet en ny reform som ble kalt samnorskreformen. Denne reformen gikk ut på at man skulle danne et felles norsk skriftspråk. Man kom veldig nærme å fullføre denne nye reformen, men under 2. verdenskrig kom det en ny reform som var enda strengere og det ble dermed ikke noe av samnorskreformen. Dette innledet til en ny konflikt om man skulle ha et radikalt landsmål eller om man skulle beholde riksmålet. Begge parter var enige om at Norge trengte et felles skriftspråk, men ingen var åpne for kompromisser. Etter mange protester på 1950-tallet måtte politikerne innse at det ikke var mulig å lage et samlet norsk skriftspråk.

1907: En av de første rettskrivingsreformene kom ut, noe som var med på å fullbyrde Norges løsrivelse fra det danske skriftspråket. Norge hadde nå to skriftspråk som begge gjorde krav på å være norske. Det ble også vedtatt at norske elever skulle lære å skrive de både riksmål og landsmål. De bløte konsonantene b,d og g ble gjort om til harde (p, t, k)

1917: 1917-reformen også kalt "samnorsk"-reformen ville gjøre landsmålet og riksmålet likere. Skrivemåten til de to språkene ble mer konsekvente, men mange ord fikk valgfrie skrivemåter som var like på riksmål og landsmål.

1929: Det ble vedtatt at landsmålet skulle bli kalt nynorsk og riksmålet skulle hete bokmål.

1938: 1938-reformen skulle være et viktig skritt for å få kunne smelte sammen riksmål og landsmål til ett skriftspråk. Denne reformen hadde stor støtte fra arbeiderpartiet og venstre, men dikteren Arnulf Øverland var en sterk kritiker av samnorsken. Denne nye reformen møtte sterk motstand spesielt blant riksmåls kjemperne. På grunn av alle protestene og at Norge ble invadert av Tyskland under 2. verdenskrig ble målsettingen for den nye reformen tonet ned.

1951: 1951-reformen gikk på muntlig norsk og den fokuserte spesielt på hvordan man skulle telle, man skulle bytte ut tju og tjue med syv og tyve. Dette førte til mange protester blant riksmåls brukere, og det endte med at det ikke var så viktig hvordan man skulle telle. I dag veksler mange mellom begge tellemåtene.

Slutten av 1900-tallet: De siste årene har opptaket av låneord fra andre språk, særlig engelsk vært et stort tema innenfor språkdebatten. På grunn av alle låneordene som kommer inn i språket blir språknormering mer og mer viktig for å bevare språket derfor prøver språkrådet å finne fornorskede versjoner av de mest populære låneordene slik at norsken blir bevart. Språkrådet jobber med å bevare språket. I 1997-98 fikk språkrådet spesielt i oppgave å verne det norske språket mot engelske låneord.

I dag: Man forsøker ikke lenger å samle nynorsk (landsmål) og bokmål (riksmål) til et samlet skriftspråk. I perioden 1960-2000 levde bokmål og nynorsk side om side uten noen konflikter, men i senere tid har forslag om å fjerne nynorsk undervisningen i norske skoler skapt store debatter. Man må fortsatt lære nynorsk på skolene i dag, men nynorsk debatten fortsetter. I dag er bokmål det dominerende målformen, men på vestlandet har nynorsk en sterk posisjon. I offentlig forvaltning kreves det at man kan benytte seg av begge målformene. Myndighetene har klare retningslinjer om hvor mye av den offentlige kommunikasjonen og publikasjoner som skal være på bokmål og på nynorsk.

Den norske språkpolitikken har visse målsetninger for tiden fremover, et av målene er å beholde norsk som hovedspråk i Norge. Det er også viktig at man skal prøve å sidestille sidemål med bokmål. Et annet mål er at alle skal ha rett språk. Vi bruker fortsatt mange forskjellige dialekter rundt om i landet, dialektene er viktig for nasjonalfølelsen til de som bruker den.

Kilder