Om julen æresord av: victoria Ibabao edwards

I går kveld satt jeg i stummende mørke og hørte på den fine julesangen til Maria Mena, den jeg hører på hele året fordi jeg syns den er like fin i juli som til jul. "Careful what you say, this time of year tends to weaken me", sang hun og fikk meg til å tenke et vell av ulike tanker på en gang.

Teksten "Om julen" er skrevet av jobbkonsulent i Kirkens Bymisjon Drammen, Victoria Ibabao Edwards (37)

Jeg hadde så lyst til å skrive om julen og førejulstiden. Ikke på den koselige nå lukter det jul! - måten, men om hvordan jeg ofte har kjent på at julen er en følelsesforsterker.

Julen er som et forstørrelsesglass. Det som kjennes godt blir enda bedre, og det som er trist og vondt, føles vondere, sier Unicef og jeg tror det er godt sagt.

Det ene året handlet jula bare om den skumle maten. Mat som la et belegg over hele verden og det eneste jeg lengtet etter var å kunne snike meg vekk, langt vekk fra de andre, løpe, løpe, løpe og straffe meg selv for å ha spist.

Et annet år var det umulig å få spist nok, jeg var så lei meg, og sorgen var bunnløs og jeg var bunnløs og jeg spiste og kastet opp og spiste mer for å kaste opp og det var nesten helt umulig å slutte. Sår i øynene, det blødde i halsen og jeg ville vekk, vekk, vekk.

Andre juler har jeg hatt svart samvittighet fordi jeg syns det er lettere å snakke om vanskelige opplevelser til en foredragssal full av folk enn det å si "det var så vanskelig, jeg var så lei meg!" og hviske unnskyld til de jeg såret da det herjet som verst.

Men julen er glede også. Og takknemlighet.

Jeg tenker ofte på at jeg er takknemlig over livet. Jeg tenker på det når jeg pakker dyna rundt sovende barn som med forventning venter på julaften, jeg tenker på det når jeg bretter klær og når jeg er på butikken for å kjøpe oppvaskmaskinmiddel.

Disse dagligdagse tingene som er så fantastiske fordi det egentlig ikke er noen selvfølge at livet er godt. Jeg tenkte på det i fjor, da jeg satt og pakket inn gaver til julekalenderne til ungene, jeg småsvettet, det var natt til første desember og jeg var langt fra klar. Rundt meg var det gavepapir, gråpapir, hyssing og gavebånd. På gulvet lå det sammenrullet tape som hadde slått krøll på seg og jeg hadde lim på fingrene og glitter i håret.

Jeg la meg ned i haugen med julepapir og stirret opp i taket. Det er som å ligge i snøen, tenkte jeg og så beveget jeg armene og beina, først rolig og så litt fortere, frem og tilbake gikk de, jeg lagde imaginære engler i liksom snø og gulvflisene var myke som nysnø.

Jeg smilte for meg selv og tenkte at "dette skulle naboene ha sett!" - tenk her ligger hun som fremstår så streit og kaver på flisene så englestøvet fyker!

Jeg er takknemlig når jeg styrer, jager, stresser og løper gjennom dagene. Det er så mye å rekke bestandig, jeg løper inn på jobb, jeg skriver så fort jeg kan, har samtaler, møter og prøver å orde ting.

Etter jobben går jeg så fort de korte beina kan bære meg bort til bussholdeplassen og så setter jeg meg på bussen og tenker at dagene består av logistikk, det er å levere, jobbe, hente, fikse, ordne og ting man skal huske. Da kan det hende jeg sukker og klager litt for meg selv og tenker at det er slitsomt. Men så minner jeg meg selv på at jeg er heldig, tenk så jeg er!

Jeg har muligheten til å lage i stand en fin jul til mine. Vi har en koselig tid foran oss og jeg kommer til å grine når jeg ser Luciatoget i barnehagen, og jeg kommer til å være hektisk og glad når jeg lager mat på julaften.

Og jeg skal huske hvor heldig jeg er som lever et liv som gir meg mye å stresse med før jul. Jeg skal ikke klage så mye som et sekund. Æresord.

Made with Adobe Slate

Make your words and images move.

Get Slate

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.