Havørna lever langs hele norskekysten, og i noen områder også langs vann og vassdrag på indre strøk. Arten ble fredet i 1968, men bestandsveksten var begrenset i starten på grunn av miljøgiftnivåene i naturen. Miljøgiftnivåene av DDT og andre miljøgifter gikk ned utover 1970- og -80 tallet og bestanden økte i årene etter.
I Nord-Norge har havørnbestanden vært så godt som konstant de siste 20 årene, i Midt-Norge og Vestlandet har den vært svakt økende. Lengre sør har den de senere årene blitt stadig vanligere. Anslagsvis er det i dag mellom 3500 og 4000 par havørn i Norge (www.birdlife.no)
Havørna er en viktig marin predator, renovatør og indikatorart på helsetilstanden i det marine økosystemet.
Utbredelsen av hekkelokaliteter er godt kartlagt. Lokale og regionale variasjoner i tettheten skyldes sannsynligvis flere faktorer som topografi og tilgjengelighet av reirplasser, menneskelig ferdsel og forstyrrelser, tilgang på fisk og sjøfugl, tetthet av oter og svartbak, samt nærhet til sjøfuglkolonier og fiskerike grundtvannsområder.
Havørna er en generalist i sitt fødevalg og er en allsidig jeger, en åtseleter og en kleptoparasitt som røver mat fra andre arter. Fødevalget varierer gjennom året, men generelt utgjør fisk og sjøfugl hovedføden på sommeren, mens vinterføden i hovedsak består av fugl, åtsler og byttedyr som havørna stjeler fra andre arter.
Som toppredator i den marine næringskjeden eksponeres havørnen for miljøgifter gjennom maten den spiser. Miljøgiftnivået kan bli høyt, og tidligere studier har vist at det kan påvirke reproduksjonsevnen.
Resultater fra våre studier i Troms viser at miljøgifter fremdeles kan ha negative effekter på havørnunger (Sonne et al. 2010), og det er derfor viktig å følge opp med målinger av miljøgifter (organiske miljøgifter og tungmetaller som kvikksølv) i tid og rom.
