Sol over slipen

Morgensola bryter opp igjennom verkstedbakken i Kvernhusvika, i dag som for 57 år siden. Verftet ligger der, som en perle i vårsola. En god arbeidsplass, noe trygt og stabilt. En hjørnestein som fortsatt holder liv i en arbeidsstokk på 40 og liv i skipstrafikken lokalt, regionalt og nasjonalt. Hit kommer båter fra hele landet.

- Vi kjører forbi tre andre verft for å komme hit. Kort og godt fordi det er her vi får den beste hjelpa, den beste servicen og det riktige håndverket, sier skipper på Midtnorsk Kystservice servicebåt, Amron.

Pløyde seg vei gjennom åkeren

For å best forstå Kvernhusvik Skipsverft, må vi først mange år tilbake i tid; nærmere bestemt syv og femti år. Tilbake til Kvernhusvik Skipsverft AS dannes, en junidag i 1959. Og med drømmen om et skipsverft, begynner Paul Ødegård å pløye bort potetlandet på gården sin for å anlegge slip. Mange ristet på hodet, men dog uten grunn.

- Her ser du bildet av den første båten som lå på slip her, sier svigersønn Otto Jæger Lien, og en vant arbeidsneve peker ned på et polaroid i det slitte albumet på bordet foran oss. Et litt gulaktig lys faller ned over de innbundne minnene.

Et industrieventyr

Og som det nesten var avtalt på forhånd, reiser vi oss begge opp på likt. Blikket søker ut over skipsverftet nå, så mange år etterpå . Mest for å få et klarest mulig før-nå bilde på situasjonen. Otto peker ut over slipen akkurat i det Ole Ivar kommer inn døra på kontoret. For i takt med tiden, har også generasjoner skiftet i Kvernhusvika.

- Her kommer en av de i alt fire nye eierne, sier Otto. Ole Ivar smiler høflig fra en dyvåt kjeledress. Han har nettopp dratt tamper på en av taubåtene, for det er ikke bare skipsverft de sørger for drift av nede i Kvernhusvika i dag. Taubåter har det blitt mange av.

- Jeg må skifte først, men skal straks bli med å vise deg rundt, sier Ole Ivar.

Ute på dokken

Nitti prosent av kundene våre er faste kunder, forteller Ole Ivar, i det vi sammen trasker ned verkstedbakken. Det kryr av liv, og på rekke og rad rundt oss ligger i alt fire slip. Heisekraner surrer over hodene på oss, og fra verftets mobildokk høres slipelyder fra en nitti meter lang lastebåt.

- Joda, vi har da arbeid nok, det skal ikke stå på det. Mye er service avtalt fra år til år. Men rett som det er kommer det uanmeldt arbeid også, og da må vi trå til for å gi kunden raskest mulig behandling da, sier Ole Ivar og peker bort i slip fire.

Gode strakstiltak

Der ligger Selvaagsund, en av Bergerederiets båter som gikk på grunn ved Sumarsøyna i Solund på vei sørover til Tyskland. Selvaagsund ligger godt i slipen ennå, med en real flerre i forpiggen. Under båten høres vinkelslipere, mens gnistregnet spruter ned over bakken.

- Jøss så fort som det går. Jeg er imponert over hvor mye folk dere har kunnet sette inn på jobben, sier reder Eivind Berge og titter bort på Ole Ivar som nikker beskjedent. Fra skroget spruter glør, og en herlig duft av elektroder brer seg om oss alle tre.

Vil rose læremesteren

Ferden fortsetter bort til mobildokken, men på vei dit, tar vi en stopp ved dreie-verkstedet. Her har det også nylig vært generasjonsskifte, og det er 25 år gamle Kristoffer Rabben fra Frøya som nå betjener dreiebenken fra 1974. Læremester Bjørnar Skagen har gått av med pensjon, og det er et stort og gildt ansvar som nå hviler på den unge industrimekanikeren.

- Kvernhusvika er en fantastisk arbeidsplass. Den er trygg og god og utvikler seg fint med tiden. Jeg har selv vært her siden lærlingetiden min og har hatt en helt super læremester i Bjørnar Skagen. Med å ha fått være med på alt mulig helt fra begynnelsen, går det også helt fint å ha hovedansvaret her i dag, sier Rabben.

Trenger lærlinger

Kvernhusvika har alltid hatt god tilgang på lærlinger, men nå er det faktisk litt få lærlinger, forteller Ole Ivar mens vi går nedover forbi rørverkstedet. Mange av lærlingene som tar mekanisk utdannelse havner ofte i oppdrett eller i oljeindustrien. Så skulle vi ønske oss noe, så måtte det være at det ble større tilgang på lærlinger.

- Jeg kan ikke tenke meg noe annen arbeidsplass. Den er stabil og vi vet at vi alltid har jobb nok. Sten, borte på den andre skjæremaskina, henger seg også på sistnevnte. – Jeg har vært her i 30 år, og det har alltid vært nok å gjøre. Men lærlinger, det skulle vi gjerne hatt flere av, sier han.

Når de største skal ha service

Nede i flytedokken ligger 90 meter lange MS Kongsvaag. Skipet har akkurat overtatt plassen etter MS Eidholm, en 75 meter lang fórbåt som har fått skiftet gir, propell og motor. Et strøk maling og vedlikehold av skroget hører også med når skipet først ligger tørt. For i flytedokken kan store skip kjøre inn, før vannet pumpes ut og båten til slutt ligger igjen tørt i midten av dokken.

- Her kan vi lett ta båter inntil 95 meter i alle fall, sier Ole Ivar, mens malere løper om hverandre under skroget og sprøytelakkerer rød International industrimaling. Et lass tomme bøtter når oss til knærne som et synlig bevis på at MS Kongsvaag er et skip av stor størrelse.

Kvernhusvik taubåt og buksering

Bli med over hit, sier Ole Ivar, og vi står straks face to face med de lokale taubåtene. Her ligger taubåter på rekke og rad, alle i sin dype blå farge, hver og en til sitt bruk. Siste tilvekst på stammen er imidlertid TB Øytug; en 30 meter lang kraftkar, sertifisert for å trekke intet mindre enn 36 tonn. Den enorme maskinen er det Alfred Strømsvik og Lisa Skjønhals fra Frøya som holder i sjakk.

- jeg begynte her om bord i Øytug som maskinist for bare noen uker siden. En tøff og ansvarsfull jobb, men utrolig spennende også, sier Lisa og tørker litt olje av hendene. Lisa er utdannet maskinist og har lang fartstid i faget tross sin unge alder. En maskinist som får skryt av Ole Ivar, vel oppe i styrhuset.

- Lisa er flink og ser ikke mørkt på noe som helst. For bare noen dager siden var vi ute på første skikkelige tauejobb hvor Lisa hadde ansvaret for maskinene alene, og hun besto ilddåpen med glans. Hun er en flink og arbeidsom maskinist, sier Ole Ivar og setter seg i kapteinstolen.

Gjennom firmaet Trondhjem Bukser AS har også Kvernhusvik Skipsverft tatt over ansvaret for den siste av i alt fire taubåter. TB Abramis er en 28 meter lang taubåt med fullt mannskap og en total trekkraft på 32 000 kilo. En ekstra muskel i hjørnesteinsbedriften midt i Dolmsundet.

Fire kapteiner ved roret i nye 60 år

Ole Ivar smiler bredt, og det hersker liten tvil om at dette er et sted han trives. Han lar arbeidsnevene hvile på hver sin styrespak, som om han allerede i tankene er ute på neste taubåtoppdrag.

Slik han sitter, blir han også et bilde på at kaptein er noe han vil bli nødt til å være, mer og mer i tida fremover. For sammen med bror Bjørnar, og søskenbarna Rune og Øystein, skal de hver på på sitt vis være kapteiner for de om lag 40 arbeiderne i slipen. Med et felles ansvar for at det videre rekrutteres lærlinger. Et ansvar for å skaffe nok jobb i kommende 60 år, og sist men ikke minst; et ansvar for å holde den gode trenden ved like. Som hjørnesteinsbedrift og som skipsverftet man gjerne kjører til, selv om man passerer tre andre på veien.

Så ringer klokka tolv og det er middag oppe i kantina.