Språkhistorie chera omar, 3f

• Du skal vise hvordan språkdebatten i hele perioden etter 1900 har vært avgjørende for språknormeringen.

Språkpolitikken er en svært viktig del av kulturpolitikken i et samfunn. Språk er også rettet mot individenes holdninger, altså slik vi gir uttrykk for måten vi snakker og skriver på. Mennesker er derfor alltid med på å utviklet språket, ettersom det forandrer seg over tid. Debatten om Norge skulle beholde sine norske dialekter eller det danske skriftspråket la grunnlag for det norske skriftspråket i dag. Det endte altså med at Norge fikk to skriftspråk, med hvert sitt normgrunnlag.

Språknormering er en del av språkplanleggingen. Det er en prosess hvor målet er å skape regler eller normer for nye ord og uttrykk og hvordan språket skal være. Med normeringen kan man bevisst påvirke språket i en bestemt retning. Det er det Norge endte opp med å gjøre når det kommer til landsmål og riksmål.

I 1885 vedtok Stortinget jamstillingsvedtaket, noe som førte til at det dansk-norske skriftspråket og landsmålet til Ivar Aasen ble lignende skriftspråk. I utgangspunktet ønsket alle at Norge skulle ha kun ett språk. På starten av 1900-tallet handlet språkpolitikken først og fremst om hvordan Norge skulle sette sammen de to målformene og deretter danne et språk. I 1906 startet debatten, og målformen sidemål ble opprettet. Et år senere i 1907 ble mange danske former og ord erstattet med norske, og deretter kalt riksmål eller bokmål i dag. I 1917 vedtok Stortinget en reform for begge målformene. Skrivenormene ble altså mer faste og avgjørende. Samtidig ble mange ord like på både riksmål og landsmål. I 1929 ble det vedtatt at landsmålet skulle bli kalt nynorsk/sidemål og riksmålet fikk dermed navnet bokmål.

Språkdebatten i hele perioden etter 1900 har vært avgjørende for språknormeringen, ettersom det er det som har lagt grunnlaget for begge skriftspråkene vi har i Norge i dag. Uten språknormeringen hadde ikke ord og uttrykk blitt gjort om og vi ville dermed ikke hatt nynorsk og bokmål.

Ivar Aasen

• Du skal gjøre rede for debatten rundt samnorsk.

Debatten rundt samnorsk var først og fremst en ide som ble sett på som veldig stor og upassende ettersom den ble møtt med stor misnøye og motstand. Bokmålets overgang fra de danske til norske former hadde en veldig stor betydning for folket. De ble misfornøyde med debatten rundt samnorsk fordi mange så på riksmålet som den nasjonale litteraturen. Samnorsk ideene baserte seg på at de to norske skriftspråkene skulle bli satt sammen til ett. Ordet ble brukt først av Arne Garborg i 1877.

"Har De lest Deres barns skolebøker? Er De klar over Deres barns sprogvanskeligheter i skolen? Er De klar over at Stortinget er i ferd med å opprette en sprognevnd med det oppdrag å blande landsmål og riksmål til det som kalles samnorsk? Dette nye sprog, samnorsk, skal gjennom en ny læreboknormal innføres i skolene".

Sitatet er hentet fra et opprop i 1951 fra Landskomiteen for foreldreaksjonen mot samnorsken, etter hver bedre kjent som Foreldreaksjonen. Dette er altså en gruppe som var sterkt imot den offisielle språkpolitikken i Norge. Uttrykket samnorsk er brukt om det systematiske 1938-bokmålet som ble brukt i skolebøker på den tiden. Senere på 1950 årene ble det representert et stort høydepunkt i den norske språkdebatten på grunn av språket i skolebøkene. Etter krigen kom det mange lærebøker på bokmål der de mest radikale formene ble gjennomført, som for eksempel a-endinger i alle hunkjønnsord og i fortidsformer av svake verb. Ord som vatn, mjølk og høg ble deretter vann, melk og høy.

Misnøyen og motstanden var grunnlaget for Foreldreaksjonen. I 1953 samlet de over 40 000 protestunderskrifter. I 1953 rettet de lærebøkene til skoleelevene. Radikale former ble erstattet med mer tradisjonelle. Som et resultat av disse protestene vedtok Oslo skolestyre i 1954, et vedtak fra 1939 om å bruke tilnærminsformer i skolebøkene.

Allerede fra 1952 begynte Riksmålforbundet å gi ut sin egen ordliste (Riksmålordlisten). I denne ordlisten ble bare endringen i skrivemåten fra 1938 godkjent, mens språket stort sett stemte med de tradisjonelle endringene fra 1917. Det ble dermed etablert en norm kalt riksmål.

Protest mot samnorsk

• Normeringsprosjektet etter 2.verdenskrig, hvor det ble besluttet at målformene skulle normeres og dyrkes hver for seg.

Den andre verdenskrig ble regnet som et vendepunkt i forholdet mellom de to målformene; før krigen hadde det vært fremgang for nynorsk i skolen. I 1944 hadde 34,1% av alle norske folkeskoleelever nynorsk som hovedmål. Tjue år senere hadde prosenten sunket og prosenten lå på det samme som i 1930, altså 20,5%. I dag er det kun 13% i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål. En grunn til denne tilbakegangen kan være urbaniseringen. Flytting til tettbygde strøk og byer ble mer populært. Nynorsk hadde aldri klart å slå helt gjennom som skriftlig hovedmål i byene, og dermed er det veldig klart og tydelig at urbaniseringen har hatt en negativ effekt på nynorsken.

Frem til den andre verdenskrigen hadde det vært debatter om at nynorsk var mer norsk enn bokmål. Når man innførte nye former i bokmålet, ble det kalt en fornorsking. Det var dermed lett å argumentere for nynorsk og for å nærme bokmålet til nynorsk. Så lenge argumentasjonen for reformene var nasjonal, var det veldig få som kunne tenke seg å ha noe imot endringene. Bokmål gikk over den sosialt viktige grensen mellom dannet talemål og dialekt og reformene ble mer kontroversielle en før. Nynorskens fremgang og den radikale reformprosessen i bokmål holdt fram helt til den andre verdenskrig. Etter krigen ville mange gjerne oppfatte hvordan det var å være en god nordmann. Det som ble definert som en god nordmann på den tiden var de som hadde vist en uredd holdning overfor okkupasjonsmakten. De dikterne som hadde markert seg sterkest som motstandere av nazistene, brukte tradisjonelt bokmål eller riksmål. Noen av disse dikterne er Arnulf Overland, Inger Hagerup og Nordahl Grieg. Dermed ble det sånn at etter krigen ville det ikke være aktuelt å vinne fram hos flertallet av folket med en nasjonal argumentasjon mot bokmålet. Det var ikke et spørsmål om norsk kontra dansk lenger, og bokmålet ble norsk som det var.

• Holdningen til presset fra engelsk på slutten av 1900-tallet.

USAs dominerende stilling både økonomisk og kulturelt førte til et press for de fleste språksamfunn. Verden ble altså utsatt for sterk påvirkning fra engelsk i hele etterkrigstiden. Dette var spesielt vanlig blant ungdom. Påvirkningen viser seg ved at engelske ord får innpass i morsmålet. Et annet aspekt fra engelsk er domenetap. Det vil si at et språkbruksområde blir tatt over av engelsk, for eksempel den interne kommunikasjonen i bedrifter der alt skriftlig blir på engelsk. Kampen mot domenetap er språkpolitisk sett ukontroversiell hvor de fleste er enige om at norsk skal kunne brukes overalt der det ikke er nødvendig å bruke engelsk for å kunne kommunisere med andre folk som kanskje ikke forstår norsk. De fleste synes det er greit å bruke avløserord som for eksempel omviser og tjeneste i stedet for guide og service. Dette er engelske ord som har blitt fornorsket på uttalelsen og dermed blitt mer vanlige.

Service har blitt et fornorsket ord.

Kilder: Dahl, B. Engelstad, A. Hellne-Halvorsen, I. Jemterud, E. Torp, A. og Zandjani, C. (2015). Grip teksten. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Made with Adobe Slate

Make your words and images move.

Get Slate

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.