Fant gull i Sølvi

Emma Marie Fosse virket så robust og trygg. Hun hadde tatt noen solide verdivalg. Offiser i Frelsesarmeen. Gift trebarnsmor. Hun hadde karisma og talegaver. Hun var den sterke som hjalp andre. Når hun reiste seg i forsamlinger og snakket om at «sannheten setter deg fri», var det ingen som tvilte. Bortsett fra én: Emma selv. Det måtte gå galt.

Vi møter henne i lokalene til Barnas Hus på Helsfyr i Oslo. Der jobber hun en dag i uken. Emma prater livlig og latterfylt med Sølvi Foss, daglig leder i Barnas Hus. De to er blitt nære venninner etter at Sølvi ga henne muligheten til å ta noen forsiktige skritt ut av rushelvete og inn i arbeidslivet ved sommertider i fjor. Skrittene ble til sjumilssteg.

SJUMILSSTEG: Emma fikk muligheten til å ta noen forsiktige skritt ut av rushelvete og inn i arbeidslivet gjennom Barnas Hus og Kirkens Bymisjon ved sommertider i fjor. Skrittene ble til sjumilssteg.

– Jeg kom inn her, satte meg på krakken i resepsjonen… Jeg hadde riktig nok jobbet litt på Natthjemmet og på Prindsen, men det var tross alt ganske skjermet. Jeg tenkte, hjelp…

Emma ler. Det føles både nært og fjernt. Nært i tid, fjernt i hodet.

Emma fikk spiseforstyrrelser tidlig i tenårene. Hun møtte sitt eget forvrengte selvbilde i butikkvinduer og andres solbrilleglass. Bare for et år siden veide hun nesten 20 kilo mindre. Lot hun en tanke fly fritt, kom spiseforstyrrelsen og slukte den. Slankesjuka som de sa i Odal, der hun kommer fra.

– Jeg hadde det aldri stille med meg selv, forteller Emma.

Det fantes bare én kur: Rus.

– Det er mange leger som har sagt det: Spiseforstyrrelser og amfetamin er rusverdens mest dødelige kombinasjon. Du bare holder det gående, og plutselig er det for sent, sier Emma.

Det er umulig å se at Sølvi og Emma har befunnet seg på hver sin pol de siste 15 årene. Den ene har ruset seg fra jobb og hus og familie. Den andre har vært en suksessfull forretningskvinne som har gitt ut bøker og smilt til oss på God Morgen Norge. Nå sitter de og skravler som venninner flest.

De snakker om marginene i livet. Om gener og miljø. Om valg. Om tilfeldigheter. Eller som Sølvi sier, fritt etter dikteren Hans Børli: I språket skiller det én bokstav mellom lykke og ulykke, i livet enda mindre.

FOR HVERANDRE: Det er umulig å se at Emma (t.v) og Sølvi har befunnet seg på hver sin pol de siste 15 årene.

– Hva om jeg hadde flyttet til Bergen, ikke Trondheim? Hva om jeg hadde gått ut fem minutter senere den dagen? Livet hadde fort blitt helt annerledes, sier Sølvi.

Eller for Emmas del: Hva om hun ikke hadde reist til Mo i Rana som frelsesarmeoffiser for snart 15 år siden og tilfeldigvis truffet en rusavhengig mann.

– Jeg må fortelle om 20. mai, sier Emma brått – og er tilbake i nåtiden, altså våren 2016.

– En stemme hadde lenge fortalt meg at «en morgen er ikke dette et problem lenger». Jeg våget ikke fortelle det til noen, de hadde bare trodd jeg var sprø. Men sånn var det. 20. mai var ikke dette et problem lenger, forteller Emma.

Hun skulle få besøk av barna på 17, 21 og 22 år samme dag. Hun fortalte dem at de skulle være med på en begravelse. Denne gangen var det ikke et nytt tragikomisk påfunn fra en mor som hadde ruset seg det meste av barnas liv. Denne gangen var det ikke nok et halvhjertet forsøk som ville ende i skuffelse og nederlag. Emma hadde aldri vært klarere. Hun tømte alt av rusmidler i do og skylte ned mens barna sto og så på. Begravelsen var kort og usentimental. Måtte restene av et dårlig levd liv ende i helvete. Der Emma allerede hadde vært.

– Dagen etter satt jeg på toget til Fetsund og spiste en is. Jeg burde vært sjuk. Uggen, sånn som jeg pleide. Men, nei.

Emma ler.

Den ene har ruset seg fra jobb og hus og familie. Den andre har vært en suksessfull forretningskvinne som har gitt ut bøker og smilt til oss på God Morgen Norge. Nå har de funnet hverandre - og et verdifullt vennskap.

Togturen symboliserte på mange måter vendepunktet i livet hennes. Og det kryr av tog-metaforer som kan kle en rusmisbruker. Fra mørke tunneler til endestasjoner og folk som står igjen på perrongen. Men den mest opplagte er kanskje den om at livet gikk på skinner igjen.

Emma våget å legge på seg. Hun våget å se det i speilet. Hun våget å kjenne på det å være lykkelig, uten å være livredd for å miste noe. Hun gikk ikke rundt og så i bakken, forknytt og skeptisk til blikk og tilbud.

Barna merket forskjell. En kveld sovnet hun på sofaen før faren skulle komme og hente dem. «Jippi, mamma har fått døgnrytme», sa den yngste datteren.

Nå kan hun anonymt passere stedene i Oslo der rusmidler omsettes. Det er først og fremst en bekreftelse. Men også skremmende. For selv om Emma tidligere kunne føle seg både frisk og fresh og ha lange rusfrie perioder, kom det alltid en dopselger diskret inn i øret hennes.

– Det kunne gå mange hundre mennesker forbi samtidig, men det var meg de spurte. Det må være noen signaler man gir ut, uten å være klar over det

Sølvi tenker tilbake på sommeren 2015. Et møte med Kirkens Bymisjon. Hun lurte på om de visste om noen som kunne komme og jobbe litt i Barnas Hus. En som trengte å komme i gang.

– Og så kom de med deg, sier Sølvi og får et varmt smil i retur fra Emma.

Emma ble raskt en i gjengen. Aktiv i Facebook-gruppen. Hun åpnet seg gradvis. For Sølvi. Og for Fride, som har hatt faglig oppfølging av Emma. De har også ukentlig kontakt.

– Men det er ikke sånn at vi hjelper deg. Vi er heldige som har fått bli kjent med deg. Du har tilført oss så mye. Det er så lett å tenke at noen er hjelpere og at noen blir hjulpet. Det er ikke sånn det fungerer når man blir kjent med hverandre, sier Sølvi.

Emma Marie Fosse og Sølvi Foss, daglig leder i Barnas Hus.

I fjor inviterte hun Emma hjem til seg i julen.

– Jeg fikk høre at hun skulle være alene. Jeg har selv kjent på følelsen av å feire jul uten egne barn, sier Sølvi.

Etter et samlivsbrudd for noen år siden hadde også hun en slik jul.

– Sølvi er fantastisk, hun har tatt imot meg på en enestående måte. Jeg er full av takknemlighet, sier Emma.

Hun forteller om hvordan hun gradvis klarer å åpne seg for andre. At den forsiktig økende troen på egen verdi har gitt henne en trygghet. Livet føles ekte. Ikke som et skuespill. Og hun forteller seg selv at hun også må ha gjort noe riktig. For ungene bærer ikke nag. Og eks-mannen har vært fantastisk. Uten hans romslighet og toleranse rundt Emmas omgang med barna, ville historien sett langt mer dyster ut. Antakelig ville den vært over.

– Det vanskeligste har faktisk vært å tilgi seg selv, sier Emma.

Men til tross for nederlagene, håpløsheten, kulda, det meningsløse jaget etter et nytt skudd som kunne sløre til det skrudde selvbildet: Hun har aldri tvilt på sin gud. Hun har vært forbannet på ham og etterlyst ham. Men aldri tvilt.

– Livet er ikke det man ser. Jeg tror på noe som er større enn meg selv. Jeg har aldri tvilt på at noen passer på meg, sier Emma.

– Men jeg har et større bilde nå. Ser ting klarere. Tidligere var jeg veldig bibelsk. Messet om at «sannheten setter deg fri». Men jeg trodde jo ikke på det selv. Jeg skal aldri mer si ting jeg ikke har belegg for, sier hun og smiler.

Det har Sølvi erfart.

-Når noen slenger ut en frase «går det bra?», så kan Emma svare «Nei, det går ikke spesielt bra». Det er så befriende ærlig. Hun har lært meg at man ikke alltid trenger å holde på fasaden.

Emma og Sølvi ler av tanken på de artige situasjonene som ville oppstått på en arbeidsplass hvis alle svarte like oppriktig. «Nei, det går ikke spesielt bra…» «Eh, ikke med meg heller faktisk…». Det hadde fort blitt noen ekstra minutter ved kaffemaskinen.

På torsdager gjør Emma alt mulig forefallende i Barnas Hus. Hver mandag er hun på Natthjemmet, der hun selv fikk livsnødvendig trygghet og støtte etter at hun omsider klarte å innse at hun trengte hjelp. Nå rydder hun rom og gjør det trivelig for de vanskeligstilte jentene. Onsdager er hun på «Spenn», kunst- og kulturtilbudet til Kirkens Bymisjon, der kreativiteten hennes materialiseres i keramikk og glassengler.

– Hun er virkelig en multikunstner, avslører Sølvi.

På tirsdager er Emma i Hasle kirke og hjelper til i kafeen. Og apropos dette med hudløs ærlighet:

– Jeg var faktisk litt redd for at jeg ikke var ønsket tilbake etter at jeg hadde kastet masken og vært ærlig om fortiden min. Men etterpå kom en eldre dame bort til meg med en mandelstang. Da forsto jeg at jeg er verdifull også i den sammenhengen, sier Emma og smiler.

Den smakte mer av anerkjennelse og respekt enn av vanilje, mørk sjokolade og hakkede mandler. En mandelstang er for en gammel dame det snapchat er for en tenåring. Nesten uunnværlig.

Men kanskje hadde den gamle damen fått det samme perspektivet som Sølvi. I møte med Emma ser man ikke først og fremst hennes store utfordringer, men sine egne bittesmå.

Tekst: Øivind A. Monn-Iversen - Foto: Torstein Ihle

LES OGSÅ:

Created By
Kirkens Bymisjon Ihle
Appreciate

Made with Adobe Slate

Make your words and images move.

Get Slate

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.