Loading

Menstadslaget: Historisk milepæl i kampen for et organisert arbeidsliv. Tekst fra boka "Streik" av Jonas Bals som utkommer på forlaget Res Publica i september 2021. Alle foto fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Menstad-slaget fant sted under storlockouten i 1931, da mer enn 60 000 arbeidere ble utestengt fra arbeidsplassene sine. Slaget ble en milepæl i den norske arbeiderbevegelsens historie, og kom til å symbolisere fagbevegelsens evne og vilje til å stå imot lønnsnedslag og streikebryteri. I Fagorganisasjonens historie i Norge skrev Gunnar Ousland at kampen måtte ses i sammenheng med «den halvfascistiske stemningen som behersket visse grupper av de reaksjonære i landet vårt på den tida. Det var kampen mot fagorganisasjonen som var en hovedsak for dem. Nye unntakslover sto på trappene. Hele arbeiderrørsla skulle gjøres illegal.»

I boka Streik, som kommer på Res Publica i september, fortelles også den dramatiske historien som foregikk i kulissene. For selv om Menstad-slaget ble stående som et symbol på arbeiderbevegelsens samlede kraft, var det mange indre stridigheter som lurte under overflaten, mellom kommunister og sosialdemokrater, og mellom parti og fagbevegelse.

Menstad-slaget ble likevel først og fremst stående som et sterkt symbol på fagbevegelsens kamp mot arbeidsgivernes «lockout-raseri» og flørt med fascistiske og autoritære politiske strømninger. Vidkun Quisling, som var forsvarsminister i Bondeparti-regjeringa da slaget fant sted, stiftet kort tid etterpå det nazistiske partiet Nasjonal Samling. Regjeringens bruk av statspoliti og militære tropper ble dessuten satt i sammenheng med de tragiske hendelsene i Ådalen i Sverige bare noen dager tidligere, der ti arbeidere ble skutt under en streik ved et sagbruk. Fem av dem døde. Mange fryktet en liknende utvikling i Norge, men i stedet ble den mange måneder lange storlockouten starten på en prosess som skulle lede fram til Hovedavtalen av 1935, og en mindre konfliktfylt periode i norsk arbeidsliv.

"Vår hjemlige Mussolini" - Vidkun Quisling - forsvarsminister i Bondepartiregjeringen. Karikatur i Arbeiderbladet 11. juni 1931.

Bakgrunnen for konflikten:

På Menstad hadde det blitt stiftet en fagforening i 1912. Helt siden den første arbeidskonflikten ved havna fire år seinere, hadde ledelsen og de organiserte hatt et anstrengt forhold til hverandre, noe som blant annet skyldtes Norsk Hydros gjentatte bruk av utenbys streikebrytere. Den tynnslitte tilliten ble ytterligere svekket under lockouten og havnearbeiderstreiken i 1924, da Porsgrunn stuerkontor drev aktiv rekruttering av streikebrytere for å få lastet båtene med salpeteren Hydro produserte. Stuerkontoret ble beleiret av store folkemengder, og de som brøt streiken måtte etter hvert fraktes til havneområdet i båt fordi de ikke kom seg forbi streikevaktene på land. Da streikevaktene også begynte å ta i bruk motorbåter, ble det kalt inn store politiforsterkninger for å stanse dem. Etter dette var det ikke bare ledelsen som var upopulær blant de organiserte arbeiderne, men også ordensmakten.

I kjølvannet av lockouten i 1924 sa Hydro opp mange av havnearbeiderne. Kort tid etterpå ble flere av de oppsagte tatt inn igjen, men på en ny type arbeidskontrakt. Mens det normale for havnearbeiderne var 14 dagers oppsigelse og timelønn, hadde disse tre måneders oppsigelse og fast månedslønn. Det bandt dem sterkere til bedriften, og gjorde det vanskelig for dem å si opp under en streik, som jo sjelden varte mer enn tre måneder. Ingen av disse «kontrakt-arbeiderne» var fagorganiserte, og de organiserte kollegaene deres tolket det som et forsøk fra bedriftens side på å kunne bruke streikebrytere også neste gang det ble konflikt.

«Neste gang» var storlockouten i 1931. Så fort lockouten var et faktum hadde Hydro utestengt arbeiderne på fabrikkene ved Rjukan, Notodden og Herøya, mens kontrakt-arbeiderne ved utskipingshavna fikk beskjed om å fortsette som før. Slik kunne de få tømt lagrene og opprettholdt forretningsforbindelsene sine, selv om produksjonen stanset opp. De organiserte arbeiderne reagerte sporenstreks, og meldte saken inn til forbundet sitt, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, med anmodning om at plassene måtte sies opp også for losse- og lastearbeiderne. Det ble gjort, og arbeidet ved havna stanset opp samtidig som lockouten trådte i kraft ved fabrikkene.

De uorganiserte kontrakt-arbeiderne fortsatte likevel å jobbe som før. Lederne av fagforeningene på Herøya og Menstad tok derfor kontakt med Hydro, og ba om at streikebryteriet måtte avsluttes. Hydro nektet imidlertid for at det de holdt på med var streikebryteri, og minnet om at arbeiderne var bundet av tre måneders kontrakter. Gjentatte forsøk på å snakke streikebryterne til rette førte heller ikke fram, ifølge Herøya Arbeiderforenings beretning for 1931. Kontrakt-arbeiderne nektet hardnakket for at de gjorde noe galt. Blant dem var den tidligere kommunisten og herredsstyrerepresentanten Leif Halvorsen. «I stedet for å stå solidarisk med de organiserte arbeidere mot lockoutmakerne, faller de sine arbeidskamerater i ryggen under en alvorlig kamp for sin klasses levekår», skrev Telemark Arbeiderblad. Da LO-advokat Trygve Lie noen måneder seinere prosederte for de organiserte arbeiderne som sto tiltalt for å ha angrepet streikebryterne og politiet som beskyttet dem, slo han fast at kontraktarbeiderne «rettelig må og kan betegnes for streikebrytere.»

Gunnar Ousland mente streikebryteriet var en bevisst provokasjon, og at Hydro, med tukthusloven som redskap, ville demonstrere at det sto i deres makt å bryte streiken uten at noen kunne gjøre noe med det. «Det ble en utfordring som måtte få svar, så sant folkemakt betydde noe mer enn kapitalmakt», skrev han i Fagorganisasjonens historie i Norge.

Etter å ha prøvd å komme streikebryteriet til livs ad forhandlingsveien, forsøkte fagforeningene med demonstrasjoner og offentlige opplesninger av navnene på streikebryterne, noe som var et klart og bevisst brudd på tukthusloven. 2. juni tok kommunistene initiativ til et eget demonstrasjonstog, utenfor Samorganisasjonens kontroll. 400 arbeidere fra Porsgrunn og det dobbelte fra Skien marsjerte ut mot Menstad, med paroler som blant annet viste Judas hengende i treet, og en knyttneve som knuste en vegglus.

Til tross for at demonstrasjonsledelsen hadde fått beskjed om at tillatelsen ikke gjaldt selve havna, satte toget kursen dit. Vel framme hadde folkemengden økt til mellom to og tre tusen mennesker, og de få politimennene på stedet klarte ikke å stanse dem. Politikonstabel Karl Andersen forklarte siden at hele massen skrek «gå på!», og at en av de som gikk i front erklærte at «Det nytter ikke Andersen, vi skal fram, streikebryterne skal jages.» Kort tid etter brøt demonstrantene ned det 30 meter lange gjerdet som skilte dem fra havneområdet. Vel inne dro de streikebryterne fram fra diverse skjulesteder og skjelte dem ut.

Konservative Tidens Tegn skrev sjokkert at «Selv kvinner og barn grep inn med grove ukvemsord mot de arbeidsvillige.» En av streikebryterne som siden vitnet under rettsprosessen, fortalte at «det var en dame som forsøkte å slå mig med en paraply, men det kom en stor mann i mellom slik at jeg ikke ble rammet.» En annen beskrev de kvinnelige demonstrantene som «furier», som skjelte og smelte. Det endte med at de fikk streikebryterne ut, uten bruk av vold. «Streikebryterne ble ført ut under en ‘æresport av to røde flagg’», ifølge Ousland. De fikk beskjed om å stille på et forhandlingsmøte dagen etter, der fagforeningslederne kunne forsøke å få snakket dem til rette under roligere former. Folkemengden, som etter hvert hadde kommet opp i nærmere 4000 mennesker, samlet seg deretter ved Borg sportsplass. Formannen for Skien Møllearbeiderforening, NKP-eren Godtfred Lundin, holdt en tale der han takket lederen av Herøya Arbeiderforening, Arthur J. Berby, for at han hadde møtt opp. Ledelsen for Samorganisasjonen var han derimot ikke nådig mot. Det var mange ting som skilte arbeiderklassen, sa han, men i kampen mot streikebryteriet måtte de stå sammen. «Står vi enige om det, så får våre forskjellige politiske opgjør være til siden.»

Gardister oppstilt på brygga for å settes inn mot streikende arbeidere på Menstad.

Statspolitiet entrer scenen

Dagen etter var den lokale konflikten ved Menstad blitt forsidestoff i aviser landet over. Hydro stilte krav om forsterkninger til området, og justisminister Asbjørn Lindboe garanterte at statspolitiet ville gi dem den assistansen de trengte for å beskytte «arbeidets frihet.» En egentlig statspolitistyrke ble først opprettet året etter, som en reaksjon på hendelsene ved Menstad, men helt siden 1927 hadde kommunalt politi kunnet bli satt under statlig styring og sendes til andre steder i landet. På den måten skulle myndighetene forsikre seg mot den lojaliteten lokale politifolk kunne ha overfor lokalbefolkningen. Justisministeren møtte også lederen for Norsk Arbeidsgiverforening, Finn Dahl, som understreket at det var «av meget stor principiell betydning at arbeidet gjenoptas.» Justisministeren svarte at «Regjeringen var fast bestemt på at yde den fornødne beskyttelse av de arbeidsvillige.»

Da Arthur J. Berby var på vei til det bebudede forhandlingsmøtet med kontrakt-arbeiderne, ble han til alles overraskelse arrestert av politiet. Han ble først satt i Larvik hjelpefengsel, men da det ble kjent at arbeiderne der planla en demonstrasjon utenfor, ble han overført til Møllergata 19 i Oslo. Etter at Trygve Lie oppsøkte den varetektsfengslede fagforeningslederen på nummer 19, gikk han videre til politimester Welhaven og ekspedisjonssjef Platou. De fryktet demonstrasjoner og bråk også i Oslo, og Lie unnlot ikke å nevne at det fantes 30 000 fagorganiserte arbeidsløse i Oslo, som LO hittil hadde holdt i ro. Dagen etter ble Berby løslatt, mot at han daglig meldte seg for politiet i hovedstaden.

At Berby godtok en slik betingelse førte til kraftige personangrep i kommunistavisene, som kalte ham «en ekte sentrist – fylt til randen av billige revolusjonære fraser, men feig og undfallende i handling.» At Berby, som på denne tida var en framtredende mann i Porsgrunn Arbeiderparti, benyttet tida til å holde taler på møter inne i Oslo gjorde det enda verre, det var å bli framført «som et annet premiedyr.» «Kan man tenke sig en mere ynkelig optreden! Indgå kompromiss med politiet for å nyte friheten i hovedstaden, fjernt fra kampplassen! Dette er tranmælisme i renkultur», skrev Arbeideren. Utfallene var et tydelig tegn på at konflikten på Menstad ikke bare var en konflikt mellom arbeid og kapital, men også en kamp mellom ulike fraksjoner og retninger innad i arbeiderbevegelsen.

Mange tolket arrestasjonen av Berby som et tegn på at myndighetene ikke ønsket en fredelig løsning. Den påfølgende dagen ble det avholdt en demonstrasjon i Porsgrunn, som opprinnelig var tenkt som en lockoutmarkering. Den ble i stedet en protest mot arrestasjonen, og ble først forbudt av politimester Roll Hansen. Da han innså at forbudet ikke ville respekteres, ga han en dispensasjon fra demonstrasjonsforbudet. Flere tusen deltakere møtte opp, og Einar Gerhardsen var hovedtaler. Han leste høyt fra tukthusloven, til mye latter fra folkemengden, og avsluttet med å si at loven ennå ikke forpliktet en til å «smile og være hyggelig mot streikebryterne», og at den aldri ville kunne «hindre at disse skabbdyr blir fredløse i sin egen klasse.» Han sa at «solidariteten med deres egne klassefeller er en helligere plikt enn å oppfylle noen 3 måneders kontrakter», og minnet om at de enda hadde tid til å «ordne sig»:

Men hvis de fortsetter, hvad skal det da bli av dem og med dem? De har slektninger og omgangsvenner som andre mennesker, men det er klart at ingen lenger vil ha noe med den slags personer å gjøre hvis de fortsetter med sitt Judasarbeide. De bør huske på at det bare er så lenge konflikten varer, at arbeidsgiverne vil vite av dem. Når konflikten er over, har de ikke mere bruk for dem.

Etter krav fra folkemengden holdt også kommunistene Godtfred Lundin og Ole Heldal taler. Heldal sa at arrestasjonen viste behovet for hardere virkemidler. «Under den røde enhetsfront skal vi trampe over arbeidsgiverne, som vi gjorde over portene på Menstad», sa han. Om streikebryteriet fortsatte, skulle de på ny ta seg inn på havna. «I morgen går vi til Menstad. Kapitalismens embetsmenn har tent hatets flamme hos oss. Og denne flammen skal gniste og lue.»

5. juni 1931: Demonstranter og politi i kamp på sluseporten ved Skotfos

Skuddene i Ådalen og slaget ved Løveidslusen

Samtidig som storlockouten raste i Norge, hadde en lokal arbeidskonflikt ved et sagbruk i Sverige endt i en blodig tragedie. Drøye 14 dager før protestdemonstrasjonen i Porsgrunn ble ti svenske arbeidere skutt av svenske soldater ved Lunde i Ådalen, mens de demonstrerte mot streikebryteri i regi av den såkalte Surtaxkommittén. Den var blitt til på initiativ fra Svenska Arbetsgivareföreningen, og samarbeidet med blant andre Den Svenska Samhällshjälpen og Svenska Nationella Skyddskåren. Fem av demonstrantene døde, blant annet en ung kvinne som hadde vært tilskuer til demonstrasjonen. Drapene førte til en spontan generalstreik langs hele Norrlandskysten, og da de svenske syndikalistene i SAC oppfordret til sympatistreiker fulgte mange LO-organiserte arbeidere oppfordringen.

Under protestdemonstrasjonen i Porsgrunn minnet også Ole Heldal om hendelsene i Sverige. Han mente Ådalen hadde vist at det var på tide å opprette røde garder og velge kampledere. «Vi må være forberedt. De andre er mer enn villige til å skyte ned arbeidernes kvinner og barn. Også vi må ta våre forholdsregler.» I skillingsvisa «Slaget på Menstad», skrevet av Ferdinand Iversen rett etter konflikten, ble det også trukket paralleller til Sverige:

Et Ådalens drama man hadde sig tenkt,en del skulde skytes,

mens andre blev hengt […]

Nu puster man lettet som efter en krig,

men luften er klam som av stinkende lik:

Vi ofrer det lille vi har av moral

til truster og storkapital.

Både Telemark Arbeiderblad og Arbeiderbladet reagerte på oppfordringene om å opprette røde garder. Arbeiderbladet mente det var «flåsete», og at det var ypperlig «mat for borgerpressens referenter.» Fredag 5. juni ble det i alle fall igjen erklært demonstrasjonsforbud. De omtrent 100 statspolitibetjentene som hadde ankommet bidro ikke akkurat til å roe gemyttene, og da et arbeidertog gikk for å konfrontere streikebryterne ved Union & Co. på Skotfoss, brøt det ut slagsmål. «Det gikk en kort stund nokså livlig for sig og kølleslagene falt tett», skrev Laagendalsposten. En ung gutt ble slått i svime av politikøllene, noe som utløste et steinregn fra demonstrantenes side. En av dem fikk slått ut fire tenner etter å ha blitt truffet av en stein i ansiktet, og den eneste lokale politimannen som var tilstede sa at «Noe lignende har jeg aldri oplevet her på vårt fredelige sted.»

Sammenstøtet, som ble kjent som «slaget ved Løveidslusen», førte til at stemningen tilspisset seg ytterligere, ikke bare mellom arbeiderbefolkningen og det utenbys politiet, men også mellom sosialdemokratene og kommunistene. Telemark Arbeiderblad mente demonstrasjonsledelsen opptrådte uansvarlig, og at de ga uorganiserte arbeiderungdommer «som ikke har gjennemgått den skole som særlig fagorganisasjonen er» altfor stort spillerom. Det var slike «organisasjonsfremmede elementer» som sto bak «dumheter og tåpeligheter», mente de, «ikke for sakens skyld, men for å holde halloi og oppleve eventyr.» Samtidig plasserte avisa ansvaret for at det hadde gått galt på det tilreisende politiet, som ble møtt av et samlet lokalsamfunn: Soldatene og polititjenestemennene ble nektet husly, ingen ville gjøre forretninger med dem, og samtlige bakere i distriktet nektet å brødfø dem. Dagbladets korrespondent skrev at

Når de uniformerte politifolk viser sig på gaten, blir de møtt med piping. På folkerestaurantene både her [i Skien] og i Porsgrunn blir de nektet servering. […] En hotelleier fikk i går sin bil fullstendig jevnet med jorden som påminnelse.

I de borgerlige avisene rettet stadig mye av kritikken seg mot politimester Roll Hansen, som de mente ikke klarte å utnytte de store politiressursene han hadde fått til sin disposisjon. Etter kritikk fra Aftenposten, Norges Fremtid og Morgenbladet besluttet Justisdepartementet å sende politifullmektig Annar Thinn, som hadde kamperfaring fra skogarbeiderkonfliktene som hadde rast de siste par årene, til Porsgrunn. En av hans første oppgaver var å sørge for at de ti kontrakt-arbeiderne som bodde og arbeidet nede på Menstad kunne gjenoppta arbeidet.

På initiativ fra den kommunistiske Revolusjonære fagopposisjonen, som hadde fått et sterkt fotfeste i Grenlandsområdet etter å ha blitt dannet to år før, ble det mobilisert til nytt demonstrasjonstog. Denne gangen lå det i kortene at de nye politistyrkene kom til å angripe, og mange var forberedt på å gjøre motstand når det skjedde. De faglige organisasjonene fortsatte å forhandle om en politisk løsning, men til ingen nytte. Klokka sju mandag morgen kunne Hydro-arbeideren Thorvald Hansen, som var en av vaktpostene som var satt ut på begge sider av elva ved Menstad, rapportere om at streikebryterne var i gang igjen.

8. juni-demonstrasjonen

«Det lå spenning i lufta. Vi visste at noe kom til å skje», fortalte Kåre Byrjal seinere. Han var 17 år gammel under lockouten i 1931, og husket hvordan han og vennene plukket opp kjepper og staur på vei til demonstrasjonen den 8. juni.

Demonstrasjonen ble annonsert ved hjelp av plakatoppslag, løpesedler, telefon og via «jungeltelegrafen.» Egne plakatombærere gikk også rundt i Skien og Porsgrunn, og annonserte samling utenfor de respektive Folkets Hus klokka 13. Medlemmer av ordensvernet, som var blitt opprettet av kommunistene samme helg, fikk beskjed om å møte en halvtime tidligere. En av plakat-bærerne ble arrestert av politiet, i et fåfengt forsøk på å statuere et eksempel og forhindre informasjonen i å spre seg. Formannen i Porsgrunns kommunistiske parti, Tarald Kløvfjeld, var kurér og syklet fram og tilbake mellom de to byene. Store folkemengder samlet seg i begge byene, og ledelsen besluttet at toget skulle deles i to for å binde opp politistyrkene på flere steder.

Klokka halv fem om ettermiddagen ankom toget fra Porsgrunn området ved Menstad lasteplass. Forhandlingskomitéen og 100 medlemmer av ordensvernet ledet an, etterfulgt av to korps som spilte Internasjonalen. Deretter fulgte enda et arbeidervern, og et tog på omtrent 2000 demonstranter. To av de som deltok var 20 år gamle Ingrid Lund og hennes 18 år gamle lillesøster, som plukket med seg småsteiner til å kaste på politiet. «Ingrid og søsteren var ikke redde. De var turnjenter og i god form», heter det i Ellen Schrumpfs artikkel «Menstadslaget – et slag mellom menn?» «Jeg var sterk og hadde jeg fått tak i en politi hadde jeg rista’n litt», fortalte Lund.

Da demonstrantene kom fram til politisperringene brøt slaget løs. Opplandsposten rapporterte at kvinnene i toget hadde samlet stein i hattene sine, og under rettssaken kom det fram at det stort sett var «unge gutter i 18 til 20 årsalderen som kastet stein og dernest en del damer i alle aldre.» Mange av arbeiderne fikk kraftig juling av politiet, enkelte så hardt at de besvimte. En del politifolk ble fratatt køllene sine og banket opp, og en tjenestemann ble så hardt skadd av steinkastingen at han mistet høyre øye. 13 år gamle Bjørn Berby, sønnen til Arthur J. Berby, fikk utdelt en kniv og beskjed om å skjære hull på vannslangene politiet brukte mot demonstrantene. «Nei, jeg var ikke redd. Jeg var stolt for at jeg fikk lov til å gjøre det», sa han 60 år seinere.

Selve Menstadslaget var overstått på noen få minutter. Da ga politiet seg og la på flukt ned til bryggeområdet, noe som vakte stor oppmerksomhet i riksavisene. Aftenposten kunne allerede morgenen etter bringe bilder fra slaget, fløyet fra Telemark til hovedstaden med avisas egen «flyvemaskin.» Mens politifolkene slikket sine sår kvelden etter slaget, fikk de nyss i rykter om at det skulle være på vei arbeidere fra Telemark, Sørlandet, Vestfold og Østfold, klare for å delta i nye demonstrasjoner. Ryktene var grunnløse, men skal ha satt en støkk i både mannskapene og det lokale borgerskapet.

Etter det korte sammenstøtet fulgte ikke de streikende etter politimennene, men trakk seg i stedet tilbake. En av grunnene skal ha vært rykter om at det sto mitraljøser montert nede på havneområdet. Den lokale politimesteren, som mest sannsynlig hadde forhindret alvorlige hendelser ved å velge en mykere linje enn det regjeringen la opp til, møtte sterk kritikk både fra ledende politikere og fra de borgerlige avisene. Bondeparti-regjeringen handlet raskt, og tok i bruk beredskapslovene mot de streikende. Dagen etter ankom et fullt utrustet gardekompani på 145 mann fra Oslo. I tillegg sendte justisministeren tre torpedobåter og to mineutleggere. Mannskaper ble også innkalt fra distriktene rundt, og statspolitimennene ble bevæpnet med revolvere.

Mye av Arbeiderbladets harme etter slaget ble rettet mot arrestasjonen av Berby og utkommanderingen av militæret – «provokasjon på provokasjon og dumhet på dumhet» – som også var forklaringen deres på hvorfor det hele hadde endt så voldsomt. Telemark Arbeiderblad pekte på sin side på forsvarsminister Vidkun Quisling, «en borgerkrigsekspert og fascist», og beklaget seg over at han nå hadde «fått anledning til å vise sig i hele sin velde.» Quisling elsket rollen han ble tildelt, men i virkeligheten var det justisministeren som hadde vært ansvarlig for den voldsomme opptrappingen.

De borgerlige avisene rettet den anklagende pekefingeren mot kommunistene. Fedrelandslagets Norges Fremtid skrev om en velorganisert «rød milits», og Aftenposten heftet seg ved noen «kommunistpiker som gikk og jålet seg til med politiluer.» På lederplass holdt de likevel «fagorganisasjonen, Arbeiderpartiet og hele den socialistiske presse» ansvarlig. Lengst gikk Nationen, som med en henvisning til drapene på de fem arbeiderne i Ådalen i Sverige skrev at

Vi vet ikke om skuddene i Sverige falt for tidlig, men det skjer iallfall ikke hos oss. Her er soldatenes bly alt utfordret, og forlanger oprørerne at det skal brukes, er det ingen som efterpå ber om undskyldning.

Umiddelbart etter selve slaget den 8. juni insisterte Hydro på at streikebryterne skulle få gjøre seg ferdige med skipningen av de tre siste båtene. Da arbeidet var gjort, ble de imidlertid sendt på ferie, og det langt utover de tre ukene de normalt ville hatt krav på. Streikebryterne mottok generøse pengegaver fra Hydro for sin utholdenhet, men da de kom tilbake i august ble de satt til helt andre oppgaver, og de ble holdt unna alt blokkert arbeid så lenge lockouten varte.

I etterkant av slaget gikk det ikke bare rykter om nye, store demonstrasjoner, men også om at arbeiderne planla å utstyre seg med dynamitt. Ett av ryktene handlet om at arbeiderne på Rjukan hadde tenkt til å sprenge Mjøsvannsdammen i protest. En utflukt til Rjukan for den nordiske politimesterkonferansen som var samlet i Oslo, ble derfor avlyst. Det ble også satt opp vaktposter rundt sprengstofflagre i hele distriktet, og det ble forbudt med demonstrasjoner utenfor arbeidsplassene.

På sentralt hold ble både politiet og justisminister Lindboe beroliget av Arbeiderpartifolk på Stortinget. Etter samtaler med ledelsen i LO fikk justisministeren også «en bestemt følelse av at LOs ledelse søkte å øve en modererende innflytelse.» Det kom da heller ikke til flere trefninger etter selve slaget 8. juni. Men Menstad-slaget skulle fortsette å prege arbeiderbevegelsen, både lokalt og nasjonalt, i lang tid etterpå.

Rettsprosessene

Fra rettssaken mot to av de tiltalte i Menstadkonflikten.
Politimester Roll-Hansen og lagmann for Agder og Borgarting, Finn Nygård forlater rettslokalet.

Rettsprosessene som fulgte fikk mye oppmerksomhet. De mildeste dommene ble gitt i form av bøter, blant annet mot maskinfører Henry Heisholt og cellulosearbeider Albert Abrahamsen, som var tiltalt for å ha truet Skienshotellene Royal, Heimen og Grand til å nekte statspolitiet losji. Halvor Såmundsen ble dømt til 120 dagers fengsel for talen han holdt utenfor Menstad 8. juni. Under saken mot ham spurte LO-advokat Viggo Hansteen «Har man lov til å gi uttrykk for sitt politiske syn her i landet ennu, selv det er det kommunistiske partis?» Ingen kommunister var i tvil, sa han, om at «ytringsfriheten – det vi mener med begrepet – er en saga blott og den tid er ikke langt unda at vi kun vil ha den ytringsfrihet som vi er i stand til å skaffe respekt for ved de omtalte arbeidervern.» Andre fikk adskillig strengere dommer: Lundin og Strand Johansen ble straffet med ti måneders fengsel hver.

Saken til Arthur J. Berby, Johan Karlsen, Alf Johnsen, Georg Johansen, Herman Dyrkoll, Halfdan Isidor Pedersen, Karl Halvorsen, Harry Halvorsen, Einar Eriksen og Hans Rønning ble påbegynt i desember, etter at lockouten var over. Arbeiderbladets utsendte reporter til Skien skrev at han var forferdet over å komme inn i en rettssal der politi utstyrt med stålhjelmer og revolvere hadde troppet opp for å skape maksimal dramatisk stemning. Forsvarer Viggo Hansteen krevde at «denne merkverdige form for beleiringstilstand som hersker i byen ophører øieblikkelig. Den gir saken et preg av ekstraordinær justis som er meget uheldig.» Lagmann Finn Nygård sørget for at de bevæpnede politifolka forlot salen.

Avisas lederartikkel samme dag minnet leserne om hvordan myndighetene hadde sendt militære skip til Menstad, «ikke for å beskytte norske arbeidere eller norske interesser, men en utenlandsk trust som hadde erklært sine norske arbeidere sultekrig»:

Så snart lockouten var bilagt, begynte klassejustisen sin virksomhet. Først er det statspolitiet som utnyttes, dernæst militæret og til slutt rettsvesenet. Det er som perler på en snor. Vi kjenner den historien nu fra alle større konflikter. Men det er ikke ofte den har trådt så skarpt og talende frem som ved Menstadaffæren. Derfor vil den også få en fremtredende plass i arbeiderbevegelsens historie her i landet.

Kommunistisk opposisjon

«Menstad-slaget ble et felles, samlende symbol på arbeidernes kamp- og motstandsvilje», skriver Finn Olstad i Den store forsoningen. På sikt ble nok slaget det, men i kjølvannet av selve slaget var det langt mer splittelse enn samling. I kulissene ulmet det nemlig mange interne konflikter, særlig mellom kommunistene i den revolusjonære fagopposisjonen og sosialdemokratene. Det førte blant annet til at Berby på nyåret 1932 ble kastet som leder av Herøya arbeiderforening, og erstattet med kommunisten Heldal.

Under hele storlockoutens gang ble det ført en stadig dragkamp om mål og midler, der meningsmotstandere ofte samlet seg i to nesten like store leire. I kjølvannet av Menstad-slaget krevde Den revolusjonære fagopposisjonen, representert ved Lundin, «arbeidsnedleggelse i hele distriktet – indtil statspolitiet, militæret og streikebryterne er fjernet.» Forslaget fikk 52 stemmer, mens et forslag fra Samorganisasjonens forretningsutvalg fikk 54. Samorganisasjonens forslag inneholdt også et krav om en utvidet sympatistreik, men bare dersom streikebryteriet ble gjenopptatt – ikke som et politisk krav rettet mot politiet og militæret. Deres forslag sa også at «de ansvarlige organisasjonsinstanser» måtte overta «den fulle og hele ledelse av alle aksjoner, møter og demonstrasjoner». Vedtaket var enda et oppgjør med kommunistenes alternative organisasjonsstruktur, slik man tidligere hadde fattet vedtak mot aksjonsutvalg og andre former for celle-dannelser.

Samorganisasjonens vedtak om en lokal generalstreik mot streikebryteriet ble sendt ut til avstemning hos alle de fagforeningene som ikke allerede var i lockout eller streik. Et knapt flertall stemte mot forslaget, de fleste av dem fra bedrifter som lå i utkanten av distriktet, fjernt fra begivenhetenes sentrum. Noen ble også presset av den sentrale forbundsledelsen til å gå imot streik. Andre, som syerskene ved Bechs fabrikk i Skien, stemte for – til tross for at de ikke tilhørte den gruppa Samorganisasjonen planla å ta ut i streik. Syerskene hadde vært lockoutet siden april, og hadde kort tid før kunnet gjenoppta arbeidet, etter at det ble oppnådd enighet om en forhandlingsløsning i konfeksjonsindustrien. Likevel ville de være med, sa de, dersom det ble vedtatt generalstreik.

Skuffelsen over at det ikke ble noen generalstreik var mange steder stor. Telemark Arbeiderblad mente vedtaket viste at solidaritetsfølelsen i arbeiderklassen ikke var sterkt nok utviklet, og skyldte på den store arbeidsløsheten. De pekte også på «borgerpressens indflydelse i arbeiderhjemmene», som så det som sin oppgave å «undergrave fagbevegelsens grunnvoll: solidaritetsfølelsen.» I Arbeideren kalte NKPs partiformann Henry Wilhelm Kristiansen, som selv var fra Skien, vedtaket for et nederlag. Han mente massenes respekt for den «faglige legalisme» var «farlig og skadelig for arbeiderklassens kamp», og beskrev det som et utslag av «den gamle og falske lære at fagorganisasjonen er livsnerven, dvs. at den er proletariatets førende klasseorganisasjon.» Han beklaget seg over denne syndikalistiske og tranmælittiske oppfatningen, som ikke forsto at det er «det kommunistiske parti som er den høieste form for proletarisk organisasjon.» Skuffet konstaterte han at selv fagforeninger som var «fullstendig under kommunistisk ledelse» gikk inn for reformistenes linje.

Gunnar Ousland tolket det, ikke særlig overraskende, annerledes da han så tilbake på konflikten noen år seinere. «Tydeligere kan det jo ikke erkjennes at solidaritetskjensla innen fagorganisasjonen hadde stått sin prøve på en glimrende måte, jamvel under så opphissede forhold som det nå var blitt», skrev han. Han siktet til at de politiske konfliktene som hadde revet partiet i tre, tross alt ikke klarte å splitte fagbevegelsen – selv ikke når uenighetene var store.