Fra slutten av 1940-tallet og til ut på 90-tallet samlet ildsjeler kulturminner til Frøya bygdemuseum. Selve bygdatunet står glemt nede ved sjøen på Sistranda. En del av gjenstandene står på "utstilling" i kjelleren på Frøya herredshus. De større gjenstandene, blant annet syv gammelbåter, er lagret på en nedlagt søppelplass.
Da Frøya kommune fikk en økonomisk krise i 1999, kuttet de bort alt som hadde med kommunalt kulturvern. Siden den tid har kommunens økonomi bedret seg betydelig, uten at det brukes ressurser på å ta vare på eller vise fram øykommunens historie.
- Det er klart at vi har vært dårlige på kulturvernet (...) og vi kan ikke la tingene ligge og råtne på Kvisten, sa ordfører Berit Flåmo da hun oppsummerte diskusjonen om kulturvernet i Frøya kommune i det første formannskapsmøtet etter nyttår.
Da søppelplassen på Kvisten ble lagt ned, ble museale gjenstander som hadde blitt lagret på forskjellige steder på Frøya flyttet til det som hadde vært sorteringsanlegget der.
Et innbrudd
Veien ned til den nedlagte søppelplassen på Kvisten er sperret med en bom. Derfor må vi gå de cirka 500 metrene ned til det inngjerdede området. Ved porten er det et så stort hull i gjerdet at man kan gå rett gjennom. Bygget som var sorteringsanlegg ligger like ved porten. I den øvre delen er rutene knust, og vi kan se inn i det som var et personalrom. Porten inn til hallen er på nedsiden. Det ser likedan ut som da vi sist var her for to og ett halvt år siden, men det ligger en gammelbåt i hjørnet utenfor. Den husker vi ikke om lå der sist. Jeg dytter i porten. Joda, det er bare å dytte den innover og gå inn.
Hallen er delt i to, og i den ytterste og lyseste delen ser vi at kullissene fra Titranspelet står stablet mot ytterveggen. Det står to større gammelbåter på gulvet der, og i det innerste rommet teller vi fem båter til. En av disse båtene er kanskje fyringen (Åfjordsbåten) som tilhørte "Storm-Lars" på Titran, og som ble sikret av kulturvern-pionerene Harald og Ole Grønskag på 50 eller 60-tallet. Men det er vanskelig å se hva som bare er skrap og hva som kan være verdifulle kulturminner. Noen av båtene er helt dekket med redskaper og treverk. Her ligger det både jordbruksredskaper og utstyr fra båter og fiske. I det inneste rommet ligger det noen stabler med plank som er nummerert. Vi antar det er kledningen fra Nord-Frøyas første herredshus, "Gammel-kommunalen", som stod på Stølan.
Kommunen vet ikke hva som er lagret
Det er ingen som kan vise til et register på hvilke kulturminner som befinner seg i dette lageret.
- Det er en del gamle båter, og så ligger det gamle kommunehuset der, sier Knut Arne Strømøy, som var kultursjef fra 2007 til 2014.
Han sier at han den perioden han var kultursjef ikke hadde noe register på hva som var lagret på Kvisten.
- Jeg har ingen oversikt over hva som er der. Det er mulig at noen sitter med dette. Vi skulle gjerne hatt historiene til de forskjellige båtene.
- Jeg har ingen oversikt over hva som er der. Det er mulig at noen sitter med dette. Vi skulle gjerne hatt historiene til de forskjellige båtene, sier Knut Arne Strømøy. Han er klar over at lageret står åpent.
- Det er de siste årene at porten er blitt så dårlig at det bare er å gå inn. Det er ingen bra plass å ha lager. Det er vel liten fare for at noen skal stjele båtene. Men det ligger langt fra folk, og det er ikke noe tilsyn, så hvis noen vil gjøre hærverk, så er det mulig, sier Knut Arne Strømøy.
PS: Lokalavisa har i etterkant av "innbruddet" tilstått overfor frøyarådmannen i god tid før publisering slik at kommunen kan sikre lageret mot nye innbrudd.
Bygdetunet på Sistranda
Det lille huset som står ved Sistranda barnehage er ett av de eldste bevarte husene på Frøya. Det er anslått å være fra ca 1830, og stod i Gurvikdalen. Det var Hans Grønskag som like etter andre verdenskrig kjøpte dette bygget med tanke på at det skulle inngå i en museumssamling. Men først etter hans død i 1952 ble huset flyttet til tomta hvor det står. Senere kom sjøhuset til. Det er en sjå bygget i skjelterteknikk - en byggemåte som var vanlig i gammel tid. Det ble hentet fra Mausund på sekstitallet, og satt opp som en del av bygdatunet på slutten av 70-tallet. Det ble etterhvert samlet flere bygninger, båter og gjenstander.
En blomstringstid
I museumskapittelet i boka "Frøya kommune 50 år" beskriver Johan G. Foss tida fra slutten av 70-tallet og fram til midten av 90-tallet, som museets blomstringstid. Dette faller sammen med at Frøya kommune fikk et kulturkontor, styrt av Arnold Myreng. Denne perioden hadde kommunen flere ansatte innen kulturvern. I kjelleren på Herredshuset ble det etablert lager og utstillingslokale. Utstillingen Frøya gjennom tidene ble offisielt åpnet i 1998. I løpet av 90-tallet ble det sammen med Titran grendalag satset tungt på å istandsette og tilrettelegge for omvisning på Stabben fort. Rundt årstusenskiftet ble det holdt åpent bygdetun flere somre.
På midten av nittitallet hadde Hitra bygdemuseum fått status som fylkesmuseum for Sør-Fosen (nå: Kystmuseet), og Frøya kommune sa nei til å la sitt museum bli en del av dette. Da falt mulighetene for fylkeskommunale penger til Frøya bygdemuseum bort.
Frøya gjennom tidene
Det lukter innestengt i kjellerlokalene på Herredshuset. Utstillingen "Frøya gjennom tidene" ble en permanentutstilling på en måte den sikkert ikke var tenkt. Den står bare der. Her er Bibelen som er datert 1589, og sannsynligvis stammer fra den gamle kirka på Titran. Her er museumshåndverker Håkon Hoffs modell av bygdatunet på Fillingsneset.
Det er nåværende kulturmedarbeider Mona Skarsvåg som låser oss inn og viser fram. Her står også inventar fra huset nede på bygdetunet, sannsynligvis berget hit i løpet av de siste fem årene. Og i et eget lagerrom finner vi også flere arkivskap. Mappene der viser at det en gang var et system og orden på kulturvernet.
-Det vil være en stor jobb bare å skaffe seg oversikten over hva vi har i arkivet her, sier Mona Skarsvåg.
Økonomisk nedtur - kulturvernet ble kuttet
I 1999 fikk Frøya kommune en kraftig økonomisk smell, og kulturvern var ett av område som ble skåret ned til beinet. Bortsett fra at bygdatunet ble holdt åpent noen somre, har det ikke vært museumsdrift på Frøya på 2000-tallet. Det eneste kommunen har hatt av kulturvern-kompetanse siden da har vært gjennom en avtale med Kystmuseet. Kommunen har kjøpt kulturvern-tjenester fra Kystmuseet for 45.000 kroner i året siden cirka 2005. Men denne avtalen ble etter initiativ fra daværende kultursjef Maciej Karpinski sagt opp i 2015.
- Kommunen har sett på kulturvern som et problem
Kulturprisvinner i Frøya kommune, Hans Anton Grønskag, har kulturvernet i blodet. Hans bestefar Hans var den som på 40-tallet tok initiativ til et fiskerimuseum på Frøya. Hans far, Ole, og onkelen Harald, var blant de som på 50- og 60-tallet fikk samlet mange verdifulle historiske gjenstander til museet. Fram til midten av 90-tallet hadde kommunen et eget hovedutvalg for kultur. Der satt Hans Anton Grønskag i to perioder.
Frøya kommune ser på alt ved kulturvern som et problem, og ikke en mulighet
- Dette var et utvalg som representerte en faglighet. På 2000-tallet har det ikke vært noen villighet til å ha kompetanse på kulturvern. Dette er uavhengig av hvem som har hatt den politiske styringa. Frøya kommune ser på alt ved kulturvern som et problem, og ikke en mulighet, sier Hans Anton Grønskag.
Lite synlig i kommunebudsjettet
I det første formannskapsmøtet etter jul var det satt av tid til en orientering om kulturvernet i kommunen. Etter at politikerne var presentert for hva som er nedfelt i kommunens kulturplan, og hva man besitter uten å ha noen plan på hva man skal gjøre med det, uttalte varaordfører Pål Terje Bekken:
- Det er åpenbart at dette ikke var noe som var langt framme når vi la budsjettet for bare en måned siden.
Frøya kommune vedtok sitt største driftsbudsjett gjennom tidene. Den eneste bevillingen som kan knyttes direkte til kulturvern i dette budsjettet er til sikring, maling og opprydding på Stabben fort, Titran. Dette er det satt av 500.000 kroner til i år, og den samme summen i 2018 i økonomiplanen. Men kultur- og næringssjef Marit Wisløff Norborg mener det viktigste er at man har fått muligheten til å ha en person i prosjektstilling ut 2017. Dette ble gjort mulig innenfor det budsjettet kultursektoren hadde etter at Maciej Karpinski søkte permisjon (og senere sa opp) som kultursjef, og rådmannen valgte å slå sammen to lederstillinger.
- Vi jobber nå med å legge fram en handlingsplan for kulturvernet. Ut fra hva politikerne vil prioritere må vi jobbe videre med det. Dette blir et arbeidsår med kartlegging og planlegging, sier Wisløff Norborg.
Selv om kulturvern generelt ikke har vært noe stort tema i de politiske fora i Frøya, så har man de siste årene hatt enkeltsaker som har fått en god del oppmerksomhet. Vi har sett på noen av disse:
Mange båtmotorer - ingen anker
- Jeg ble ganske overrasket da jeg skjønte at dette ikke var forankret i kommunen, sier Lars Gåsø.
Han jobber nå med alternative løsninger for å kunne lagre og vise fram motorene som onkelen har samlet. Frøya kommunestyre gjorde i juni i fjor et vedtak om at de ikke ser seg i stand til å ta vare på de over 300 båtmotorene, og at de ønsker å levere dem tilbake til eieren. Dette skjedde etter at representanter for kommunen i mer enn ti år hadde jobbet med å få samlingen til Frøya.
Harald Auka har hatt båtmotorer som sin lidenskap gjennom hele livet. Den utflytta frøyværingen, bosatt i Rissa, har samlet ett sted mellom 300 og 400 båtmotorer.
- Det må ha vært i 2004 jeg først hørte om båtmotorene, sier Jan Otto Fredagsvik.
Året etter ble Fredagsvik ansatt som betalt ildsjel i prosjektet Frøya inn i framtida. En av prosjektene han jobbet med der, var å få til et opplevelsessenter på Sistranda, et arbeid som kan sees på som et forberedelse til det som ble Frøya kultur- og kompetansesenter.
En utstilling av båtmotorene var med i skissene til hva en utstillingsdel i opplevelsessenteret kunne inneholde. Dette ble omtalt i en artikkel i Hitra-Frøya i september 2005.
- Harald Auka hadde lagret motorene rundt om på fjøs og låver i Rissa. Samlingen er livsverket hans, og han har ønsket at samlingen skulle til Frøya. Mellom 50 og 70 motorer ble også tatt med til Frøya, og lagret i Ervika, forteller Fredagsvik.
Ti år senere - i mars 2015 - ble resten av båtmotorene fraktet fra Rissa og plassert i en industrihall på Bonenget. Dette var tenkt som en midlertidig løsning inntil Frøya kommune hadde et museum å vise dem fram i. Daværende kultursjef Maciej Karpinski, hadde lansert tankene om en folkepark/museum på Sistranda. I kommunens kulturplan fra 2014 er det satt som en målsetning at det skal etableres friluftsmuseum og opplevelsespark, og det ble samme år bevilget 200.000 kroner til et forprosjekt. Men ellers er det ikke avsatt penger til å investere i museumsbygg i Frøya kommunes budsjett eller økonomiplan.
Så kom saken om leieavtalen i Bonenget opp i fjor vår. Det ble kjent at kultursjefen året i forveien hadde inngått en toårig leieavtale med eier av fabrikkbygget hvor båtmotorene var lagret. Det var inngått en toårskontrakt med en årlig leie på 200.000 kroner. En kontrakt som aldri ble lagt fram til politikerne for godkjenning. Man fikk samtidig en diskusjon om hvordan kommunen skulle forvalte båtmotorene framover.
Det ble klart at verken båtmotorene eller museumsplanene har noen forankring i kommunestyret.
- Bare det å ta vare på motorene vil koste mer enn vi kan ta oss råd til. Det som ligger i forslaget til avtale om motorene, vil bety at vi må sette en helstilling på det, sa Kristin Reppe Storø til lokalavisa, som også pekte på at det å investere i museumsbygg ligger langt fram i tid.
- Nå er det morgendagens omsorg vi skal satse på. Jeg regner med det vil gå noen år før vi har råd til å ta noen andre store løft, sa hun.
Det er meget beklagelig og også noe betenkelig at saken ikke får noen konsekvenser av noen art
Martin Nilsen fra Høyre påpeker at båtmotor-samlingen aldri har vært politisk forankret.
- Båtmotorsaken er en sak som ikke hadde politisk forankring, hverken at kommunen skulle overta motorene eller økonomien i det hele. Jeg har vært kritisk til saken fra dag 1. Det er helt klart at rådmannen eller rådmannens stab har foretatt denne "bestillingen" uten politisk forankring. Det er meget beklagelig og også noe betenkelig at saken ikke får noen konsekvenser av noen art, sier Martin Nilsen.
Skolestua som venter på en plan
Bygget som står inngjerdet i skolegården på Sistranda er 139 år gammelt. Kanskje er det enda eldre. Hans Anton Grønskag har fått høre en historie om at bygget stammer fra Titran, og opprinnelig var den ene halvdelen av et bolighus der.
Men i 1878 ble dette skolestua satt opp på Sistranda. Den stod da cirka 100 meter lenger nord for. Da sanitetshuset skulle bygges på 1950-tallet, ble skolestua flytta dit den står i dag.
Sanitetshuset er revet, men skolestua står fortsatt. Det til tross for at Frøya formannskap to ganger har innstilt på rive bygget. Begge gangene har kommunestyret vedtatt å utsette rivinga.
Første gang var i november 2013. Da vedtok man å utsette skolestuas skjebne til kommunen hadde en kulturplan på plass. Denne kulturplanen ble vedtatt i august året etter.
Men skolestua ble glemt i to år, til saken kom opp på nytt igjen i november i fjor. Det samme skjedde: formannskapet innstilte på å rive bygget, kommunestyret vedtok å utsette. Også denne gangen i påvente av en plan. Nå er det handlingsplanen for kulturvernet i Frøya kommune man vil vente på. Denne skal legges fram i løpet av de nærmeste tre månedene.
Ola Grønskag (V) er den som begge gangene har lagt fram forslaget om å utsette avgjørelsen. Nå håper han at den handlingsplanen som skal vedtas, vil inneholde et punkt om at Sistrandas gammelskole skal bevares som et kulturminne. I likhet med sin bror Hans Anton er han spesielt interessert i lokalhistorien. De har kulturvernet i blodet gjennom at det var deres farfar som på 1930-tallet tok initiativet til et bygdemuseum på Sistranda, og deres far og onkel stod bak mye av innsamlingen av gamle frøyagjenstander, båter og bygninger på 50- og 60-tallet.
Det er flere grunner til at skolestua bør få stå. Den viktigste er at det er det eldste skolebygget vi har igjen på Frøya
- Det er flere grunner til at skolestua bør få stå. Den viktigste er at det er det eldste skolebygget vi har igjen på Frøya, og et bygg som betyr utrolig mye for folk som er fra Sistranda. Jeg mener den bør få stå der den er, og ikke rives og settes opp en annen plass. Der den står er den med på å fortelle en historie om utviklinga i skolessystemet i Norge, med nyere skolebygg rundt seg, sier Ola Grønskag.
Han mener skolestua kan tas i bruk til flere ting.
- Vi har en del historisk materiale som fortsatt finnes, og jeg mener den ene delen av bygget kan gjøres til et levende skolemuseum. Der kan man ha undervisning i de omgivelsene eleven var i for mange generasjoner siden, og den skolehverdagen kan formidles til de som går på Sistranda skole i dag. Videre kan skolestua brukes som utstillingslokaler for skolen. Jeg vet at skolen trenger det, sier Ola Grønskag.
Men først må kommunen vedta sin handlingsplan for kulturvern og bestemme seg for om skolestua inngår i det man vil ta vare på. Og det er ingen selvfølge.
- Man har gang på gang foreslått at man skal kvitte seg med bygningen. Det kan skje fordi vi ikke har noen plan for kulturvernet, og fordi det ikke blir prioritert. Man ser ikke verdien av å ta vare på historien. Det blir hele tida overskygget av andre verdier, som det å ha økonomisk utvikling. Det er viktig med økonomisk utvikling, men vi taper mye hvis vi ikke ser verdien av å ta vare på det som var, sier Ola Grønskag.
Gravemaskiner i et område av nasjonal interesse
Området rundt Hammarvatnet er regnet som et referanseområde for tidlig bosetning i Norge. I 1912 ble det oppdaget rester av bosetninger som er eldre enn 10.000 år gamle. Det er etterhvert funnet spor etter bosetninger rundt store deler av vannet, blant annet det området Steinalderstien går gjennom. Steinalderstien ble anlagt i 2012 med skilting og informasjon. Neste skritt var å gi stien universell utforming.
Jeg har fått litt pes for at jeg sa fra om dette, men det er vel alles plikt å varsle når man ser at det skjer noe straffbart
- Steinalderstien skulle være en del av museumstenkningen. Men så kom den inn som en del av helhetlig idrettspark. Og da tok man i bruk gravemaskiner, sier Hans Anton Grønskag.
Saken om Frøyas steinaldersti er godt kjent. I arbeidet med å gjøre den universell framkommelig, gravde man seg fram i vernet område, helt til Fylkeskommunens arkeologer fikk tilsendt et bilde som viste hva som var i ferd med å skje. De befalte en umiddelbar stans i arbeidet. Dette skjedde i juni i fjor. Etter at fylkesarkeologen hadde vært på befaring, ble Frøya kommune anmeldt for brudd på kulturminneloven. Nylig ble det kjent at Frøya kommune får en bot på 75.000 kroner, for å ha gjort uopprettelige skader på kulturminner.
Det var kommunen som hadde gitt seg selv tillatelse til å bygge veien. Prosjektkoordinator for Helhetlig idrettspark, Jan Otto Fredagsvik, forteller at man etter kommunestyrevedtak om å gjøre steinalderstien universal, leverte en søknad til teknisk om byggetillatelse. Man fikk tillatelse til å anlegge vei fram til Hammarvatnet, under forutsetning at man fulgte traseen til den gamle traktorveien som ble anlagt i 1954. Men i forbindelse med arbeidet som ble gjort i 2012, var det skrevet en avtale med fylkeskommunen, der det skal konfereres om alle nye inngrep.
- Men det var ingen i det kommunale systemet som hadde kunnskap om dette da saken ble behandlet?
- Nei, det var ikke det, svarer Jan Otto Fredagsvik.
Roy Søreng er hobby-arkeolog og driver mye med metalsøking. Det var han som videresende bildet fra facebooksiden til Helhetlig idrettspark til Fylkesarkeologen. Bildet viste at man nå hadde startet arbeidet med steinalderstien.
- Jeg har alltid vært interessert i historie, og særlig dette med steinalderhistorien på Frøya. Jeg er blant de som har gått rundt og leita etter flint i bekkene. Jeg er bare en amatør, men bare ved å se på bildet som var lagt ut, skjønte jeg at noe var galt. Her hadde de startet å grave seg gjennom en steinalder-bosetning. Det er kjent at området rundt Hammarvatnet har en av landets største konsentasjoner av steinalderbosetninger. Jeg har fått litt pes for at jeg sa fra om dette, men det er vel alles plikt å varsle når man ser at det skjer noe straffbart. Og dette berører ikke bare Frøya, vi har et område som er av nasjonal interesse. Jeg har ingenting i mot at det ordnes en steinaldersti, men det må gjøres ordentlig, og uten at man ødelegger, sier Roy Søreng.
Søreng kan ikke skjønne at det var manglende kunnskap som gjorde at man satte igang arbeidet på måten man gjorde.
- Her kan man alt om å søke tippemidler og lignende for å finansiere, men at de ikke vet at de burde ta en henvendelse for å sjekke om de kan ta seg gjennom et steinalderområde, får jeg meg ikke til å tro. Jeg tror ikke det er mangel på kunnskap, men mangel på respekt for kulturminner, sier Røy Søreng.
- Det har vært en veldig interesse
At det finnes en almen interesse for historie og det å ta vare på kulturminner kan Mausund være et eksempel på.
1. juli i fjor var det offisiell åpning av Trøndelag kysthistoriske museum på Mausund. Museet er organisert som ei privat medlemsforening, og de har passert 100 medlemmer. I løpet av det halve året de har hatt åpent, har de hatt mellom 750 og 800 besøkende.
- Det har vært en veldig interesse, sier Arnstein Antonsen.
Og da sikter han ikke bare til at utstillingen har vært godt besøk av publikum. Det er stor interesse blant folket på Mausund til å bidra, både i det praktiske arbeidet med museet, og i å bidra med ting som kan ha historisk interesse.
- Vi har ikke plass til å stille ut alt. Vi har begynt å lagre ting, forteller Antonsen.
- Hver tirsdag har vi åpent hus, og hver gang er det noen som har med seg noe. Det kan være gamle aviser, bilder eller gjenstander. Vi har en del eldre folk som selv har brukt de gjenstandene som vi stiller ut. Og jeg synes det er berettiget at vi tar vare på og får vist fram dette. Vi har en rik historie på Frøya, og særlig det som går på fiskeri og næringsliv. Det må vi ta tak i før det er for seint.
Vi har tidligere omtalt de 3-400 båtmotorene det ble jobbet med å få til Frøya, men som kommunestyret sa at de ikke ville ha. Det ironiske er at disse båtmotorene var utløsende for arbeidet som er lagt ned med museet på Mausund.
- Det var sommeren 2015 at vi fikk en henvendelse fra kommunen om vi ville jobbe for å ta vare på og vise fram båtmotorene her på Mausund. Men så tok det så lang tid før det skjedde noe mer, og vi begynte å jobbe med både lokaler og det å hente inn gjenstander til et museum, forteller Arnstein Antonsen.
Og det blir et museum uten båtmotorsamlingen.
- Kommunen ønsket at vi skulle inngå avtale med eieren. Men det ville bety store økonomiske forpliktelser, som ikke vi kan ta på oss, sier Antonsen.