Etter unionsoppløsningen med Danmark raste språkdebatten i Norge. Skulle man holde seg til det norske språket, eller skulle man fortsette bruken av det danske språket som unionen hadde ført med seg. Allerede da ble det dannet motsetninger innen språkdebatten. Senere på 1800-tallet endret debatten seg. Nå omhandlet den det vi idag kaller nynorsk og bokmål. Knut Knutsen stod for en fornorskning av det danske språket, altså det vi kaller bokmål. Ivar Aasen var Knutsens motpart og mente at hans eget språk, som var en samling av landets dialekter var det beste alternativet. Aasens språk er det vi kaller nynorsk. Språkdebatten fortsatte ut på 1900-tallet og er fortsatt en tema som jevnlig tas opp til debatt.
Jamstillingsvedtaket ble innført i 1885. Vedtaket gikk ut på at Ivar Aasens landsmål og det dansk-norske skriftspråket skulle likestilles. Det ble bestemt at staten skulle ta ibruk begge målformene. I 1907 ble det bestemt at alle norske skoleelever skulle lære å lese og skrive begge målformene. Ved å likestille målformene ville man enklere kunne bevare det særnorske som bestod av dialektene, men samtidig holde på det danske språket fra unionsperioden. Språkdebatten tok en ny retning da man noen år senere funderte på hvordan man kunne kombinere de to målformene til ett samnorsk språk. Da arbeiderpartiet satt i regjering på 30-tallet, ble det innført en felles språkform. Denne språkformen het samnorsk og var en kombinasjon av nynorsk og bokmål. Det var i 1929 at de to termene "bokmål" og "nynorsk" ble innført. Denne tankegangen om en felles målform møtte sterk motstand fra riksmålsforkjemperne og dette førte til at denne tankegangen ble lagt på hylla i årene etter andre verdenskrig.
Etter andre verdenskrig begynte normeringsprosjektet av de to målformene, som nå var avskilt fra hverandre. Normering går ut på at man skal fastsette rettskrivingsnormene innenfor en målform. Dette vil si at språkrådet (som har ansvar for slike oppgaver) bestemmer eller endrer f.eks noen ords skriveform, bøying eller tegnsettingsregler. Målet med normeringen er å skape tydelige retningslinjer for hva som er skille de to målformene. Det bli gjort endringer hele tiden i språkene. I 2015 ble det f.eks bestemt at man kunne skrive "Internett" med liten eller stor forbokstav, der man tidligere bare kunne skrive det med stor forbokstav. Slike små endringer foretas hele tiden av språkrådet. Skal det gjennomføres større endringer ved en målform må denne endringen godkjennes av kulturdepartementet.
I tiårene etter andre verdenskrig forble de to målformene adskilt og likestilt. Debatten om de to målformene roet seg ettersom de hadde vært stabile over en lengre periode. På 1990-tallet tok språkdebatten en ny vri. Det engelske språkets enorme utbredelse begynte å ha innvirkning på det norske språket. Lånord var det første engelsken eksporterte til det norske språket. Lånord som "jeans" og "hot dog" hadde allerede blitt tatt i bruk av nordmenn på 60-tallet, men det var ikke før 90-tallet at bruken av lånord virkelig skjøt fart. Grunnen til dette var hovedsaklig innføringen av Internettet. Det verdensomfattende datanettverket ga globaliseringen en ny kanal å spille på. Terminologi som var knyttet opp til internetter ble derfor mer og mer tatt i bruk i det norske språket. Eksempler på slike ord er "software", "hardware" og "computer". Det var selvfølgelig ikke bare internettet som presenterte lånord for det norske språket. "Chill", "snowboard" og "shit" er eksempler på andre ord som ble brukt spesielt av ungdommen på 90-tallet. Debatten om denne påvirkningen fra det engelske språket begynte med en gang folk hadde delte meninger. Noen mente at det var helt greit med lånordene, mens andre syntes at man ikke skulle ta ibruk de engelske ordene. En vanlig mening var at man kunne bruke de engelske ordene dersom det ikke var blitt gjort en norvagisering av ordet enda. Dette betyr at man har tatt det engelske lånordet og laget en fornorsket versjon av ordet, altså skapt et avløserord (eks. "nettleser"="browser"). Dette er et tiltak som språkrådet typisk vil sette igang når det dukker opp nye lånord, fordi man har et mål om å bevare det norske språket. Island er et av de fremste landene i verden på bruken av norvagisering. Det var også vanlig å mene at man skulle være forsiktig med bruken av lånord som ikke kan bøyes på norsk.
Språk og ordforråd er svært dynamiske. Undersøkelser viser at vi tar ibruk flere lånord nå enn vi gjorde før. En naturlig forklaring på dette er at lånordene kommer først og avløserordene kommer etterpå. Det er tungvindt å begynne å si et annet ord, selv om det kanskje er den beste løsningen med tanke på å bevare det norske språkets identitet. Det ble gjort et studie av Eli-Marie Danbolt Drange i 2009 om ungdommens bruk av lånord. Dette var hennes doktorgradsavhandling og viste seg å være svært interessant. En gruppe norske ungdommer deltok i studiet. De gikk med en mikrofon på deg over en periode for å høre hvor mye engelsk som bli snakket i ungdommens dagligtale. Det viste seg at en av tusen ord var engelsk, noe som tyder på at vi ikke bruker det engelske språket så mye i dagligtalen. Ungdommer er jo den gruppen mennesker som er mest utsatt for å ta ibruk det engelske språket i dagligtalen. Forskere fra språkrådet har uttalt at antall engelske ord som brukes i det norske språket er mye mindre enn de fleste tror. De uttaler også at det sannsynligvis skal en mye høyere andel lånord til for at det norske språket skal gå i oppløsning eller forsvinne helt.
Kilder:
- http://ndla.no/nb/node/127805?fag=27
- http://ndla.no/nb/node/129615?fag=27
- http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Norsk/retningslinjer-for-normering-av-nynorsk-og-bokmal/
- http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2015/no-kan-du-skrive-eit-kompliment/
- http://ndla.no/nb/node/119219?fag=6118
- https://www.ordnett.no/spr%C3%A5kverkt%C3%B8y/spr%C3%A5kvett.engelskeord
- http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Norsk-for-engelsk/Engelsk_i_norsk/