RMS Lusitania USA'S VEI INN I KRIGEN

Året er 1915. Verdens flotteste passasjerskip skal legge ut på den 5000 km lange turen fra New York til Liverpool. Folk reiste langt for å være tilskuer til avreisen, orkestre spilte og flaggene vaiet. Det var en stor begivenhet, både kjendiser og politikere var til stede. Skipet Lusitania fikk kjendisstatus. Det var nesten som en fest hver gang skipet var i byen. RMS Lusitania var et av verdens største skip, inntil søsterskipet Mauritania ble satt i drift samme år. Skipet seilte fra New York 1.mai, med 1257 passasjerer og et mannskap på 702 ombord. Skipet løp parallelt med den irske sørkysten, og var ca. 11 Miles utenfor Old Head of Kinsale da det ble oppdaget av den tyske ubåten, U-20. En torpedo ble avfyrt uten varsel. Den traff. Lusitania sank på 18 minutter. 1198 mennesker omkom, inkludert 94 barn. Lite visste folk om at disse 18 minuttene skulle forandre verden.

RMS Lusitania i New York. Bilde hentet fra nettet.

UBÅTEN SETTES I BRUK

Mens USA enda holdt seg nøytral, er Storbritannia og Tyskland i krig. Dødstallene nådde over en halv million. Mot slutten av 1914, setter britene i gang en total sjøblokade. All transport til Tyskland blir stanset, inkludert mat. Blokaden hadde en stor påvirkning på Tyskland. Tyskland ba om mottiltak mot britene. Den tyske overkommandoen kommer med løsningen. Et nytt og relativt uprøvd våpen; Ubåten.

Den tyske regjeringen erklærer deretter en krigssone rundt De britiske øyer der skip kunne torpedes. I mens Lusitania gjorde seg klar for avreise, er tyskerens våpen allerede på vei ut i krigssonen, ubåten U-20. U-20 har et oppdrag, nemlig å ødelegge alle britiske skip den møter.

” En undervannsbåt (ofte forkortet ubåt) er et fartøy som kan operere under havoverflaten (submarint). Ubåter blir i hovedsak brukt til militære formål der man ønsker at dens tilstedeværelse ikke skal være kjent. Fartøystypen er det eneste krigsfartøy som kan operere skjult bak fiendens linjer i lengre tid, og blir derfor ofte brukt i forkant av en konflikt. Ubåtene har fra sin spede begynnelse utviklet seg fra å være et overflatefartøy som kunne dykke for å unngå sine fiender, til å bli et fartøy som opererer skjult fra det går fra kai til det kommer tilbake. Moderne ubåter kan være utrustet med både torpedoer og missiler.”

Ubåten U-20. Bilde hentet fra nettet.

Lusitania letter anker 1. mai, klokken 12:28. I avisene har det kommet annonser fra de tyske myndighetene som advarer folk om å reise med britiske skip i krigssonen. Å reise innenfor sonen, ble gjort på egen risiko. Det forklarte kanskje det voldsomme oppmøtet ved Lusitanias avreise. Folk visste de la ut på en potensiell farlig ferd. Lusitania forlater New York, og setter farten mot Europa. Passasjerskipet har nesten 2000 spente passasjerer, som er på vei inn i det farlige farvannet over Atlanterhavet. Det er skipets 202 tur over Atlanterhavet. Det er ingen som vet at det blir skipets siste tur.

STORBRITANNIAS STOLTHET

Skipet levde opp til kallenavnet sitt; Havets Greyhound. Skipet ble drevet av fire enorme turbinmotorer, som til sammen produserer 68 000 hestekrefter. Lusitania representerte Storbritannia som stormakt på havet. Toppfarten på 25 knop gjorde skipet til en nasjonal stolthet. Storbritannia hadde vunnet tilbake fartsrekorden fra tyskerne etter hele ti år. Det gjorde skipet verdensberømt. Lusitania holdt en marsjfart på 21 knop. Med denne farten skulle hun være fremme på under seks døgn. Farten var også av sikkerhetsmessige grunner. Ubåter var nemlig konstruert for å angripe mål som beveget seg sakte. Fart var det beste forsvaret mot ubåter.

ANKOMST I KRIGSSONEN

Sent den 6.mai ankommer Lusitania farvannet vest for Irland. Hun er herved inne i krigssonen. Planen var å komme seg til Liverpool innen 8.Mai, dersom de holdt maksimal fart. Men været senket dem, en tykk tåke la seg. De ble nødt til å senke farten og bruke tåkeluren. Kapteinen på Lusitania, William Thomas Turner, var også usikker på posisjonen utenfor irske kysten pga tåken. Alle om bord visste bare at de var nær sørkysten av Irland.

Samme dag kl.13, stiger ubåten U-20 opp til overflaten for å ta turen hjemover. Men, plutselig skimter Kapteinen på ubåten, Walther Schwieger noe i distansen.

De så ut som de fire skorsteinene på et dampskip. Han kommer frem til at det mest sannsynlig er et stort passasjerskip, og mannskapet på ubåten fryder seg. Det er akkurat en slik fangst de hadde ventet seg i forkant av oppdraget. Alt av britiske skip skulle synkes, og nå hadde de skutt gullfuglen.

I samme øyeblikk mottar Lusitania en advarsel om en ubåt nord i Irskesjøen. Kaptein Turner tok en rask beslutning om å øke farten igjen og sette kurs mot Liverpool. Skipet endret posisjon, og seilte deretter langs irske kysten. Det Turner ikke visste, var at han brakte Lusitania rett inn i en ideell posisjon for et ubåtangrep. Alt Schwieger måtte gjøre, var å vente i mens Lusitania seilte inn i rette posisjon, og vente med å avfyre. Han observerte skipet nøye gjennom periskopet, og gjorde klar for angrep. Torpedoen var klar. Nå ventet bare mannskapet på hans klartegn,700 meter unna Lusitania.

"TORPEDO, FYR!"

I en fart på 60 km/t bruker torpedoen under ett minutt på å nå skipet. Klokken er 14.09, den 7.mai. En katastrofe inntreffer. I det mannskapet får beskjed om at en torpedo er på vei, er det for sent. Kl.14.10 går torpedoen gjennom skroget, rett under vannlinjen. Under et minutt etter å ha først bli truffet, kommer en ny, og sterkere eksplosjon. Eksplosjonen skyldes trolig av et damprør som gikk i stykker. Skipet brenner, og det er røyk overalt. Tusenvis av liter med vann fosser dermed inn i skipet, og folk har full panikk. Skipet faller mer og mer til siden. RMS Lusitania var bare 19 kilometer fra land, men sank. I løpet av 18 minutter går skipet under, og 1198 mennesker mister livet.

Bilde hentet fra nett.

”TYSKERNE ER MORDERE"

I mens det foregår massebegravelser av likene fra synkingen, vender U-20 tilbake til basen i Tyskland. Kaptein Schwieger blir tatt imot som en helt. Tyskland feiret suksessen, men gleden var kort varig. Gjennom diplomatiske kanaler meddelte regjeringen til den britiske og amerikanske regjeringen at de var svært lei seg for alle livene som gikk tapt. Det skapte reaksjoner, spesielt fra USA. 128 av ofrene var amerikanere. USAs president på den tiden, Woodrow Wilson kom med sterke uttalelser om synkingen. Han mente det var en krenkelse av amerikanske rettigheter, og en umenneskelig og urettferdig ting å gjøre av tyskerne. USA hadde hold seg ganske nøytrale inntil synkingen av Lusitania, og var mer imot de allierte enn imot Tyskland. Men synkingen av skipet endret alt.

Bilde hentet fra nett.

Plutselig var Tyskland fienden. Wilson kalte britene for tyver, men tyskerne var mordere. Det internasjonale presset økte. Få uker senere avsluttet Tyskland ubåtkrigen. Men, den ble gjenopptatt i 1917. Da gikk USA fort inn i krigen, og de var på britenes side. 19 måneder senere overgir Tyskland seg. Første verdenskrig var over. Synkingen av Lusitania var ikke bare en tragisk historie om hvordan mennesker mistet livet, det forandret verden. Det var først etter USAs inntreden i krigen at de allierte kunne gjennomføre en serie vellykkede offensiver i 1918. Hadde det ikke vært for synkingen av Lusitania, hadde utfallet av første verdenskrig vært svært annerledes.

Skrevet av Simone Tafjord

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.