Etter at Elisabeth mistet sønnen Adrian til rusen, finner hun mening i å hjelpe andre som vil leve uten rus og kriminalitet, som frivillig på Kirkens Bymisjons tiltak FRI i Drammen.

- Da Adrian endelig skjønte at han hadde et rusproblem, var det for sent, sier Elisabeth Rolfsen. Hun har opplevd hvor tøft det er å være mor og nærmeste pårørende til et barn som stupte ut i rusavhengighet og psykoser, og påfølgende kriminalitet, det hele med en fatal avslutning.

Nå bruker hun mye av tiden sin sammen med mennesker på Kirkens Bymisjons tiltak FRI i Drammen, for folk som ønsker en kursendring etter et liv som gjengangerkriminelle og rusmisbruk.

Les også : Tobarnsmoren Ellen må be om hjelp for å gi barna en god jul

- Jeg er veldig glad for at jeg får være på FRI, sier hun.

- Sønnen til Elisabeth døde i fengsel. Hun har vært med på en del løslatelser. Den kompetansen hun har som pårørende og ikke minst engasjementet hennes er viktig, sier Anders Steen, avdelingsleder ved FRI.

Døde i fengsel

Elisabeth har vært sterkt profilert i media tidligere, i forbindelse med at Adrian døde på isolat under kriminalomsorgens ansvar, bare 20 år gammel. Han døde av metadonforgiftning, etter å ha kjøpt stoff i fengselet av en annen innsatt på Ullersmo fengsel for 10 år siden.

- Hele livet mitt har handla om rus siden 2000, sier Elisabeth, som karakteriserer seg selv som en handlingens dame. Det var det året Adrian startet å ruse seg, og mamma Elisabeth gjorde alt en mamma kan for å hjelpe sønnen.

Uavhengig av alle kamper hun kar kjempet mot Kriminalomsorg, helsetjenesten i fengselet, barnevernet og andre institusjoner, så får hun ikke det umistelige tilbake. Adrian var bare 16 år da han startet å ruse seg. Han rusa seg på hasj, piller og alkohol.

Les også: Norges første hjemløshologram gjorde en «usynlig» synlig

-Det går ikke over. Det går aldri over, sier hun om tapet. Man bærer med seg sorgen hele livet, og da handler det mer om hvordan man klarer å leve med tapet, enn å tro at man vil å føle mindre av det vonde med tida.

Få tilbud til foreldre som mister barn i rus

Elisabeth er aktiv i sorggruppe for pårørende av rusrelaterte dødsfall i regi av Fransiskushjelpen, og sier at hun gjerne skulle ønsket det fantes flere tilbud for akkurat denne gruppa. Hun møter jevnlig andre foreldre som har mistet barna sine som henne.

- Stigmaet er stort, sier hun, om det å være foreldre til barn som enten dør av rus eller som har et rusproblem. Hun har selv måttet kutte ut mennesker i livet, da bebreidelser og fordommer mot mammarollen har kommet fram.

- De fleste narkomane er nok å finne på Aker Brygge, minner Elisabeth om.

Gjensidighet og suksess på FRI

- Den rusproblematikken som Adrian hadde var helt vanlig, sier hun. I dag møter hun unge mennesker som kjenner seg igjen i Adrian. De fleste på FRI vet hva abstinenser er, og mange av dem som er her kjenner til hvordan rusen kan få deg til å gjøre desperate ting som ender med kriminelle handlinger og fengsel.

- Vi hjelper til med de sårbare overgangene fra fengsel til bolig, jobb, og nettverk, sier Anders Steen. Såkalte «svingdør-kriminelle» som politi ofte bruker mye ressurser på, har i stor grad vanskeligheter med å komme seg videre.

Støtt Kirkens Bymisjons juleaksjon Gled den som gruer seg til jul

- Denne gruppa som er gjenganger kriminelle innen rus og kriminalitet pleier hovedsakelig å ha tilbakefall , men på FRI lykkes 80 prosent, forteller han.

- Jeg er heldig som får lov til å være sammen med dem, sier Elisabeth, som mener det er sterk gjensidighet i møtene. De opplever mye latter og tull sammen, men også vanskeligere temaer.

- Mye er ekstra tungt å bære på når man blir nykter, sier Elisabeth, som selv har valgt å være åpen om egen kamp for Adrian. Hun ser så altfor tydelig at hans historie ikke er enestående.

Hun har betalt bøter, gått ned i stillingsprosent, ikke sovet på utallige netter, hentet Adrian, lett etter han og tatt kontakt med alle tenkelige instanser for hjelp.

- Du må bare være glad i han. Du er hysterisk, er ett av de beste rådene Elisabeth fikk av en annen innsatt på Ullersmo, om hvordan hun best kunne være der for Adrian.

Alles foreldres mareritt

Så hvordan havnet akkurat Adrian i rus?

- Han var et lungt og harmonisk barn, forteller Elisabeth, om tidlig barndom.

Les også: Sterke inntrykk under ByFrokost

Kanskje var det kicket han fikk da han som 8-åring hoppet fra 10`ern på Frognerbadet som gjorde han til en evig spenningsjeger.

Kanskje var det fordi en storesøster av en kamerat introduserte han for hasj på ungdomsskolen, og kanskje var det den enorme gleden han fant i rusen , som gjorde at han ble uforberedt på resten.

- Han hadde et enormt fokus på hasj. Snakket om at det var bra for alt, som for å kurere MS og andre sykdommer, forteller Elisabeth om ungdomstida.

Det tok umiddelbart ikke lang tid før hasjen gjorde Adrian psykotisk, og forvandlinger i personligheten startet for alvor.

Adrians liv dreide seg etter hvert om en miks av piller, alkohol og hasj, og det var vanskelig for Elisabeth å få hjelp. Kreftene begynte å tære på.

Han bodde sammen med mamma Elisabeth hele livet, foruten en kort og intens periode der han fikk prøvd seg alene på en hybel på Skillebekk.

- Det gikk ikke særlig bra, minnes Elisabeth. Hun måtte jage vekk flere personer han ikke burde omgås, ringe, følge opp, sjekke pupiller og snakke med politiet, som hjalp henne i utallige leteaksjoner. Og etter kort tid flyttet Adrian hjem igjen.

- Musikken var alt for Adrian, han komponerte egne sanger, sier Elisabeth, som stolt viser fram tekster sønnen jobbet fram.

At han skulle være med på å rane en 7- eleven kiosk, ende opp i fengsel for så å dø der, det hadde ingen forutsett.

Råd til pårørende av rusavhengige

- Hva er det som har holdt deg gående?

- Det har vært forferdelig mye styr, men broren min har vært der last og brast hele veien, forteller Elisabeth. Ikke gi opp, råder hun alle foreldre som befinner seg i samme situasjon. Man skal ikke ta nei for et nei, oppsøk den hjelpen du kan.

- Samarbeid med ruskonsulenter, barnevern, alle steder det er mulig å få hjelp, råder Elisabeth andre.

- Hvis man klarer å finne noen «fredssoner» som gir en pause i alt det vanskelige, er det fint, sier hun.

Les også: Portrettet Livet Ole

For Adrian og Elisabeth var det fellesskap over måltider, for andre kan det være noe annet.

- Den kjærligheten man har er man stolt av, sier Elisabeth. Så må man gjøre alt man kan, for man kan ikke la et liv gå tapt for så å angre på at man ikke gjorde nok.

- Den er drøy å bære på, sier Elisabeth.

Etter tapet

Nå lever Elisabeth mest her og nå, for de veldige små øyeblikkene.

-Marihøner er fine. Eller å pynte et bilratt med blomster , sier Elisabeth.

Det å være sammen med små undrende barn, ha et fellesskap rundt seg, det er det som holder henne gående.

Hun vil også få vekk stigmatiseringen og tabuene rundt det å være foreldre av barn med rusproblemer, og det gjør hun gjerne ved å fortelle sin historie.

Tekst og foto: Anne Marie Huck