Språkhistorie av Nora mohamed

1800-tallet: I 1814 fikk Norge en grunnlov og de gikk fra å være i union med Danmark til å være i union med Sverige. I denne perioden var det danske skriftspråket enerådende i Norge. Grunnloven var skrevet på dansk og den ble grunnleggende for den økende nasjonalfølelsen hos nordmenn i den tida. Unionen med Sverige førte til at nordmenn fikk større selvstendighet i nasjonale saker, blant annet på området språk og kultur. Et av mange tegn på nasjonalromantikken er at hver nasjon har sitt individuelle særpreg og folkesjel. folkesjelen ble avspeilet gjennom en nasjons kunst, litteratur og språk. Den økendenasjonal følelsen førte til språkdebatten. mange nordmenn mente at en selvstendig land måtte ha et eget språk. Asbjørnsen og Moe, Wergeland, Welhaven, Knudsen og Ivar Aasen er viktige forfattere innenfor Norges språkhistorie.

1830- 1850 årene: Motpolene som oppstod under språkstriden i 1830 var patriotene og intelligentpartiet. Lederen for patriotene var Wergeland og grunnregelen til intelligentpartiet var Welhaven. Patriotene mente at de har vært politisk og kulturelt undertrykt av danskene og stod for fri og uavhengig Norge. De ville få tilbake den norske kulturen. de mente at den norske kulturen finner man i bondekulturen og den norske naturen. Welhaven ville lage et eget norskspråk ved å fornorske det danske språket. Det intelligentpartiet stod for det danske skriftspråket og mente at påvirkning fra utlandet var nødvendig. De ønsket at Norge skulle forsatt være avhengig av Danmark. Tilhengerne av patriotene var bøndene og tilhengerne til intelligentpartiet var embetsmennene. Asbjørnsen og Moe førte videre arbeide til Wergeland gjennom de norske folkeeventyrene. Nasjonalromantikken i 1840 årene førte til nedskriving av folkeviser. folkeeventyr er typisk norsk verdi som har blitt overført muntlig gjennom generasjoner. Asbjørnsen og Moe reiste rundt i Norge for å samle disse folkeeventyrene for også bearbeide de. de skrev ned folkeeventyrene og trykket dem fornorsket.

1850 - 1900-tallet: Språkhistorien fra midten av 1800-tallet var preget av Knut Knudsen og Ivar Aasens arbeid om å lage norskskriftspråk. Som en 25 åring lagde Ivar Aasen en grammatisk beskrivelse om sin egen dialekt rundt 1837. Hans verk ble anerkjent av et vitenskaps selskap i Trondheim og de ga han et oppdrag. Han skulle reise rundt i Norge og samle på dialekter. Resultatet av dette oppdraget ble grammatikkboken Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og ordboken Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Disse bøkene er viktige materialer i språkhistoriens strid og de handler om hvordan det norske språket var og hvordan dialektene hadde forandret seg fra det gammelnorske språket. landsmålet ble et resultat av dette. Aasen ville lage et skriftspråk som var bygget på en blanding av de gamle norske dialektene. Han ville løsrive seg helt fra Danmark ved at Norge fikk et eget skriftspråk. Aasen tok fellestrekkene i de forskjellige dialektene og grunnla et nytt skriftspråk i 1850-tallet og kalte det landsmålet. Knut Knudsen var med på å fornorske språket ved å endre det grammatiske systemet. Han mente an Norge kan ikke være et selvstendig land uten eget skriftspråk og at skriftspråket skulle ligge det nære det hverdagslige språket. Dette mente han fordi det ville blitt en lettere overgang fra det danske skriftspråket til det fornorsket skriftspråken. Han var en lærer og reagerte også på de klassisk dominerende språkene latinsk og gresk på skolene. Knutsen fikk sin inspirasjon om å fornorsket den danske språket fra Henrik Wergeland. Wergeland brukte norske ord i tekstene sine. Knudsen fikk ble også påvirket av Ludvig Kristensen Daaes prinsipp om ortofon skriftspråk. det gikk ut på å ha et lydrett skrivemåte ved fjerne alle de stumme bokstavene. Knudsen fikk sitt første gjennombrudd i 1862 da stortinget godskjente han forslag om ortofon reform som gikk ut på å fjerne stumme bokstaver. Knudsen kom med mange reformer om hvordan fornorsket det danske språket. Disse reformene er i en bok han ga ut i 1886 kalt "hvem skal vinne". Landmålet hadde kommet lang i 1880-årene. Konkurranseinstinkt til Knudsen kom ut men det viste seg at denne situasjonen var til fordel for Knudsen. Nordmenn var redde for at landsmålet skulle vinne så de sluttet seg til Knudsen som grunnla riksmål. 12. mai 1885 ble Jamstellingsvedtaket var et vedtak som gikk ut på å like still folkesproget som var landsmål og skrift - og bogsproket som var riksmålet. i 1892 ble det godtatt å bruke landsmål i skolen.

1900-1917: Språksituasjonen i Norge i denne perioden var påvirket av rettskrivningsformer. Målet bak språkstriden var at Norge skulle ha et eget skriftspråk. De to norske målformene, landsmål og riksmål, begynte å blomstre frem i 1900 tallet. Nordmenn ville lage et skriftspråk ut av målformene ved å gradvis redusere forskjellene mellom målformene. Unionsoppløsningen i 1905 markerte slutten på unionen mellom Sverige og Norge. Etter unionsoppløsningen stod nasjonalismen i Norge sterk. Nordmenn ønsket et eget norsk identitet og at de trengte et eget skriftspråk. I løpet av 1900-tallet ble skriftspråkene i Norge stadig endret og mange reformer ble utarbeidet slik at de norske skriftspråkene skulle bli mer og mer ulikt dansk skriftspråk. En annet årsak bak reformene er også at nordmenn ønsket at skriftspråket skulle bli mer lik talemålet i Norge. Den første reformen kom i 1901 og gikk ut på landsmålet. Vedtaket gikk ut på å gjøre landsmålet mindre lik dansk ved å kutte ut stor bokstav i substantiv og flertallsending i verb. I 1907 kom den andre reformen og det det handlet om å få slutt på det gamle skriftspråkfelleskaper mellom Danmark og Norge. Nordmenn skulle bruke p, t og k i slutte av ord isteden for b og d. Aa ble erstattet med å. man skulle begynne å bruke dobbel konsonant i enden av ord for å markere kort konsonant. slikt ble det norske riksmålet skapt.

1917-1940: Rettskrivningsformen i 1917 er det vedtaket som står bak reglene for harde konsonanter, dobbeltkonsonant i utlyd og reglene for flertallsbøyning av substantiver vi har idag. Skriftspråket ble mer ulikt dansk ved at skrivemåter med ll og nn ble innført i mange ord som hadde hatt ld og nd. Mange ord med æ ble skiftet ut med e: læse til lese. Denne reformen var annerledes. Noen av forandringene var obligatorisk andre var valg fritt. De obligatoriske endringene var basert på at skriftspråket riksmål skulle bli mer lik talemåten. De frivillige endringene bygde på dialekter og har møtes riksmål og landsmål. Dette ble et stort fremgang i striden om eget skriftspråk. Derfor ble denne reformen kalt samnorsk reformen. Samnorskreformen gikk ut på å bland landsmål og riksmål ved å ta utgangspunkt i folkemålet, dialektene i bygd og by, og ikke i det "dannede talemål" som i 1907. Samnorsken møtte mye motstand fra tilhengere av riksmål fordi de mente at at riksmål var bærer av kulturen. I denne perioden blomstrer språkstriden. I den reformen som ble vedtatt i 1938 ble det obligatorisk ført inn en del former i riksmål som det ikke var grunnlag for i det dannende talemåten i den tiden. Dette så riksmål tilhengere som provokasjon, fordi riksmålformene hadde alltid vært basert på talemåten. Denne reformen fikk støtte fra arbeiderpartiet og venstre. Dikteren Arnulf Øverland var en strekt mot samnorsk. Da denne reformen skulle sette i bruk i årene etter krigen hadde den møtt så mye motstand at myndighetene bestemte seg for å stoppe samnorskprosjektet. Bakgrunnen for alt motstanden var at nordmenns syn på hva det vil si å være norsk hadde forandret seg etter krigen. Språkstriden ble uinteressant for nordmenn og debatten om hvilket skriftspråk Norge skulle ha stoppet.

1950 til idag: Språkstriden blomstrer opp igjen og reformen i 1951 gikk ut på talemåten om man skulle si tju eller tjue. Riksmål brukere begynte å protestere og "foreldreaksjonen mot samnorsk" samlet inn 400 000 protestunderskrifter. I 1964 ble språkfredkomite stiftet av regjeringen. Dette gikk ut på at det ikke skulle dannes flere språkreformer, men gikk ut på å ta vare på og utvikle det norske språkarv. Den mest aktuelle språkstriden i slutten av 1900-tallet var å ta vare og beskytte de norske målformene fra utenlandsk påvirkning, engelsk. I 2002 vedtok stortinget at de norske målformene skulle dyrkes hver for seg. språkdebatten i dag er svær preget av opptak av lånord, spesielt engelsk låneord. På grunn av dette blir språknormering mer viktig for å bevare språket. Språkrådet prøver derfor å fornorske de engelsk lånordene slik at norsken bevart bevart. I 1997-98 fikk språkrådet i oppgave å verne det norske språket fra utenlandsk påvirkning. I dag er det lenger ikke språkstrid i Norge. Vi har alle et felles norsk språk, men to målformer.

Made with Adobe Slate

Make your words and images move.

Get Slate

Report Abuse

If you feel that this video content violates the Adobe Terms of Use, you may report this content by filling out this quick form.

To report a Copyright Violation, please follow Section 17 in the Terms of Use.